Yang og Yin

Yang og Yin er gamle kinesiske begreper for grunnkreftene som skaper orden i naturen og i menneskene. De to elementene utfyller hverandre gjensidig. Det finnes mange slike par av tilsynelatende motsetninger: natt og dag, hånd og hanske, nøkkel og lås. Immunologien har sin egen versjon av Yang og Yin, nemlig antistoff og antigen. Les videre

Fødsel i stallen

Det er lille julaften, og jeg har tatt fram julekrybben. Den er i tre og laget av Björn Köhler, en østtysk kunsthåndverker jeg traff på julemarkedet i Lubeck for mange år siden. Det er noe av det aller fineste jeg har fått noen gang. Julekrybben minner om juleevangeliets fortelling om Jesusbarnet som ble født i en stall. Historien om Jesus har, i tillegg til den viktige religiøse betydningen, også noen interessante immunologiske sider. Les videre

Eksamensteknikk

Før påske var det eksamen i ernæring. Jeg hadde gleden av å lese noen av besvarelsene. Ett av spørsmålene handlet om bakteriene i tarmen. Hvordan beskyttes tarmkanalen mot potensielt skadelige bakterier?

En god besvarelse på dette spørsmålet bør liste opp ganske mange ulike mekanismer, knyttet til hvordan tarmkanalen er bygget opp og hvordan den fungerer, nettopp stoff som har vært gjennomgått i ernæringsukene. Påfallende mange studenter glemte å nevne IgA antistoffer. Det tilhører nemlig immunsystemet, som var pensum til forrige eksamen.

I veggen i tarmkanalen, fra munnen til endetarmen, finnes det immunceller. Det er spesielt mange av dem i tynntarmen. Der finnes det også områder som er spesialisert for at immunceller skal møtes og snakke sammen. En viktig oppgave for immuncellene i tarmveggen er å produsere IgA antistoffer mot bakteriene i tarmen.

Antistoffer lages av B-celler. Antistoffene kan binde seg til bestemte strukturer på bakterier eller virus. Slik hindrer de mikrobene i å gjøre skade. Antistoffer er snedig bygget opp. De består av to like armer som kan gripe fatt i samme struktur på mikrobene. Det betyr at ett antistoff kan binde to like bakterier. Hvordan bindingsstedene er bygget opp varierer fra antistoff til antistoff. Den delen av antistoffet som holder de to armene sammen er derimot den samme på tvers av mange antistoffer. Men også her finnes det flere ulike typer. IgA er en av dem.

IgA antistoffer produseres i tarmveggen og transporteres ut til overflaten gjennom overflatecellene. Bakterier i vevet eller i cellene kan fraktes ut på overflaten sammen med IgA. IgA binder til bakteriene og hindrer dem i å trenge inn i vevet.

IgA antistoffer produseres i tarmveggen og transporteres ut til overflaten gjennom overflatecellene. Bakterier i vevet eller inne i overflatecellene kan fraktes ut på overflaten bundet til IgA. IgA i slimlaget utenpå overflatecellene binder sammen bakteriene i store «klumper» og hindrer dem i å trenge inn i vevet. Bakteriene blir med slimet ut av kroppen.

IgA antistoffer har den unike egenskapen at de kan transporteres tvers gjennom cellene som kler slimhinnene våre. Antistoffer som lages i vevet rett under slimhinnene, kan dermed transporteres ut til overflaten og virke der mikrobene befinner seg. Hvis en mikrobe mot formodning skulle komme seg inn i overflate cellene eller over i vevet, kan IgA binde seg til mikroben og frakte den med ut til overflaten igjen.

Det lages IgA antistoffer under alle kroppens slimhinner (i tarmkanalen, luftveiene, urinveiene). Faktisk er det IgA det antistoffet det lages mest av i kroppen. Som navnet antyder er slimhinnene dekket av et lag med slim. Slimet inneholder rikelig med IgA antistoffer. IgA er vanligvis bundet sammen to og to. Molekylet har derfor fire like armer, som effektivt binder og lager store «klumper» av mikrober og antistoffer. Så i stedet for at mikrobene trenger inn i kroppen, blir de heller skyllet ut med avføringen, hostet opp eller tisset ut av kroppen.

Spedbarn har ikke begynt å lage sine egne antistoffer. De får IgG antistoffer fra mor gjennom overføring i morkaken, mens de får IgA antistoffer fra mor gjennom morsmelken. Det passer jo veldig bra, for IgA antistoffene skal jo nettopp virke i tarmen. Det er forresten IgA antistoffene i melken fra kuer som nettopp har født som gjør at det går an å lage råmelkspudding. Melken inneholder like mye protein som eggehvite, så det er ikke rart den stivner ved oppvarming.

Jeg ble litt skuffet over at mange studenter ikke nevnte IgA i sin eksamensbesvarelse om forsvaret vårt mot bakterier i tarmen. Det holder ikke at immunforsvaret var pensum i forrige semester. Hele poenget er jo at studentene etter hvert skal kunne alt, og derfor også skal kunne trekke veksler på tidligere kunnskap.

God eksamensteknikk er å først ta et raskt fulgeperspektiv over oppgavesettet og skrive ned stikkord (= hjernestorming), før man begynner å svare i detalj. Da kan det hende at også gammel kunnskap, som funksjonen til IgA-antistoffer på kroppens slimhinner, er relevant. I disse eksamenstider er det et godt råd til alle, ikke bare til medisinstudenter.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 13. mai 2014

 

Klesavdelingen

I flere år ledet jeg loppemarkedet til Lilleborg skoles musikkorps. Vi samlet lopper fra nabolaget fredag ettermiddag, og solgte dem lørdag og søndag. Mitt hjertebarn var klesavdelingen. Omsetningen var formidabel fordi alle klærne var sortert og avdelingen var ryddig og oversiktelig. Gjenbruk av klær er ressursbesparende og bærekraftig. I medisinen kan gjenbruk av skreddersydde antistoffer også være livreddende.

Jeg har ofte tatt vaksiner før reiser til Afrika. Tidligere inkluderte dette en drøy sprøyte med gammaglobulin i hoftemuskelen. Det var mot hepatitt A virus som gir leverbetennelse. Sykdommen var vanlig i Norge før og under 2. verdenskrig.

Gammaglobulin er det samme som antistoffer eller immunglobulin. Det blir framstilt fra blod fra tusenvis av blodgivere, og representerer derfor summen av antistoffer produsert i kroppen til alle menneskene i en gjennomsnittlig norsk småby. For at gammaglobulin skal beskytte mot hepatitt A er det nødvendig at endel av disse blodgiverne faktisk har dannet antistoffer mot hepatitt A.

Antistoffer har en begrenset levetid, typisk 3 måneder. Injeksjonen med gammaglobulin må derfor gjentas regelmessig for å gi beskyttelse. Fordi antistoffene tilføres utenifra, kalles denne vaksineringsmetoden for passiv immunisering. Det minner om overføringen av antistoffer fra mor til barn før fødselen.

Nå finnes det vaksine mot hepatitt A, så nå lager jeg antistoffene jeg trenger selv. Gammaglobulin før Afrikatur er historie. Men fortsatt har antistoffer fra blodgivere en plass i behandling av pasienter som ikke danner nok antistoffer selv. Det kan være mange grunner til at antistoffproduksjonen svikter. Den mest opplagte er at man mangler B-cellene som lager antistoffer. Problemet blir merkbart hos babyer når antistoffene som ble overført fra moren er forsvunnet fra kroppen. Slike barn har hyppigere infeksjoner enn andre.

Men for å lage store mengder antistoffer, er det mye som skal fungere. B-celler som har laget skreddersydde antistoffer mot en bestemt mikrobe, må gjøres om til antistoff-fabrikker, såkalte plasmaceller. Plasmaceller har som eneste oppgave å produsere store mengder av det ferdige antistoffet.

Plasmaceller lever imidlertid ikke lenge. For å gjenkjenne mikrober kroppen har møtt før, må derfor noen av de stimulerte B-cellene også utvikle seg til langlivete hukommelsesceller. Når en slik celle blir stimulert på nytt av samme mikrobe, vil den raskt starte ny produksjon av antistoffer slik at mikroben fjernes før vi har merket at den prøvde seg på nytt.

Hos noen personer er det for lav produksjon av antistoffer til at kroppen klarer å forsvare seg effektivt mot mikrober. Resultatet er stadig tilbakevendende infeksjoner. Det kan være mange årsaker til at produksjonen av antistoff svikter. Foreløpig er disse årsakene også dårlig forstått. For eksempel vil både mangelfull utvikling av plasmaceller og av hukommelsesceller gi dårlig produksjon av antistoffer. Slike pasienter kan hjelpes med regelmessige injeksjoner av immunglobulin fra blodgivere.

Blodgivere gir blod til flere på en gang. Blodet separeres i røde blodceller, blodplater og plasma. Plasma deles opp i ulike proteinfraksjoner: immunglobulin, albumin og koagulasjonsfaktorer. Pasientene får bare den delen av blodet de har behov for.

Blodgivere gir blod til flere på en gang. Blodet separeres i røde blodceller, blodplater og plasma. Plasma deles opp i ulike proteinfraksjoner: immunglobulin, albumin og koagulasjonsfaktorer. Pasientene får bare den delen av blodet de har behov for.

Og der er jeg tilbake til klesavdelingen igjen. Loppegeneraler kan lære mye av blodbanken. Blodbanken samler inn blod fra tusenvis av frivillige givere hvert år. Blod består av både røde blodceller, blodplater, plasmaproteiner og antistoffer. Tidligere skjedde det at pasienter fikk overført slikt fullblod direkte fra giver. Men i mange år nå har blodbanken «sortert» blodet, og pasientene får bare akkurat det de trenger. For pasienter med immunsvikt betyr det at de kan få et tilnærmet normalt liv, med antistoffer renset fra blodet til tusenvis av blodgivere. Det er ikke skreddersøm riktignok, men også «brukte klær» har bruksverdi og kan komme til nytte for andre.

Så mitt beste råd til nåværende og framtidige loppegeneraler er: Sorter og presenter loppene på en ordentlig måte. Da får dere størst utbytte av gavene dere har fått, og flest mulig brukte klær får en ny og lykkelig eier.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 13. november 2013

Skobytte

Jeg har ganske mange par damesko. Ikke fordi jeg er forfengelig, men fordi jeg har så store føtter at det er vanskelig å finne noen som passer. Det sier seg selv at da er det viktig å ta vare på de man faktisk har. Heldigvis har utvalget av store damesko blitt bedre de senere årene. Joggesko til ballkjole, hva er det liksom?

Et av immunforsvarets viktigste våpen, antistoffene, er som kvinner som bytter sko for anledningen. Den variable delen av antistoffet som binder seg til bakterier eller virus kan kobles til ulike typer «sko», eller konstantdeler, avhengig av hvilken funksjon antistoffet skal ha. Det halter litt å sammenlikne et antistoff med en person. Riktignok har antistoffene to like armer som hver for seg kan binde samme virus eller bakterie. Men armene møtes i en felles konstant del, så det trenges bare en sko.

B-cellene lager først IgM antistoff (I). Når en B-celle blir stimulert til å lage antistoff, vil den etterhvert skifte fra M til G og lage IgG antistoff (II)

B-cellene lager først IgM antistoff. IgM opptrer fem og fem sammen, og er derfor effektiv i å nøytralisere mikrober  (I). Når en B-celle blir stimulert til å lage antistoff, vil den etterhvert skifte fra M til G og lage IgG antistoff (II). IgG er blant annet effektiv for å sette i gang betennelse.

Antistoffene kan velge mellom ni ulike konstantdeler: M, D, G1-4, A1,2 eller E. Genene for disse sitter etter hverandre på kromosomet bak genene for de variable delene av antistoffet. I begynnelsen brukes M, og antistoffet kalles immunglobulin M eller IgM. IgM sitter fast i overflaten på B-cellen og fungerer som B-cellens antigen-reseptor. Når reseptoren binder seg til et virus eller bakterie, vil B-cellen bli stimulert. Forutsatt at dette skjer på rette måten, vil B-cellen begynne å produsere antigen-reseptorer som skilles ut fra cellen. Det er dette som er antistoffene. Ved en immunreaksjon mot en bakterie eller virus lages det altså først IgM antistoffer.

Hvis B-cellen fortsatt blir stimulert, vil antistoffet den produserer etter hvert bytte «sko» fra M til G. IgG er den formen av antistoff vi har mest av i blodet. Hvis M er antistoffenes fjellstøvler, er G antistoffenes joggesko. Den skoen de liker best å ha på. Det lages noe IgG første gang vi blir smittet av en bakterie eller virus. Men vanligvis er mikroben bekjempet og ute av kroppen før et flertall av de stimulerte B-cellene har rukket å skifte fra IgM til IgG. Neste gang samme mikrobe dukker opp, er mange flere B-celler enn sist klare til å lage antistoff mot mikroben, og mange av dem skifter raskt «sko» fra M til G. Grunnen til at de fleste vaksiner gis minst to ganger, er for å stimulere B-cellene til å lage IgG antistoffer, ikke bare IgM. Samtidig vil ny stimulering føre til at antistoffets bindingsevne blir bedre og bedre tilpasset den aktuelle vaksinen.

Lurer du på når B-cellene skifter til A eller E, og hvorfor det finnes fire ulike G og to ulike A? Og hvorfor finnes det i det hele tatt ulike konstantdeler? Kortversjonen av svaret er at B-celler i tarmen og lungene bytter helst til A og lager IgA, eller mer sjelden IgE. De ulike konstantdelene gjør at antistoffene blir mer effektive eller velegnet i gitte situasjoner.

Det blir som at bestemte damesko passer til bestemte anledninger. Stilletthæl passer på ball, ikke på fjelltur, mens joggesko absolutt ikke passer til penkjole. Ikke så rart at å være tenåring med store føtter i sin tid var en stor belastning. Mine første sko med stillætthæl kjøpte jeg i London da jeg var 25 år. Jeg har dem ennå, akkurat som jeg fortsatt har IgG antistoffer i blodet  mot meslinger, vannkopper og andre mikrober jeg har hatt eller er vaksinert mot.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 21. februar 2013

The Sessions

Tenk deg at du er litt forkjølet og har hanglet i en uke eller to. En morgen våkner du og kan ikke røre deg. Eller verre, det er ungen din som har vært forkjølet og som en morgen er lammet. Slik rammet  poliomyelitt tusenvis av familier i Norge tidlig på 50-tallet.

Jeg ble minnet om dette i forbindelse med filmen «The Sessions» som nå går på kino. Filmen handler om Mark O’Brien, en 38 år gammel poet og journalist som er sengeliggende på grunn av polio som barn. Han er jomfru, og filmen handler om hvordan han treffer en sexterapeut for å få seksuell erfaring.

De fleste som smittes med poliovirus får ikke symptomer. Rundt 10% får forkjølelsesymptomer, mens 1-2% får lammelser som skyldes at viruset kommer over fra blodet til ryggmargen og angriper de motoriske forhorncellene. Disse nervecellene styrer musklene i kroppen. I mange tilfeller blir lammelsene varige, som hos Mark.

Kampen mot poliomyelitt er èn av medisinens store suksesser. Etter at Salks vaksine basert på drepte poliovirus kom på slutten av 50-tallet, falt antall nye poliotilfeller dramatisk.  Vaksinen stimulerer B-cellene til å lage antistoffer mot polioviruset. Antistoffene i blodet binder seg til viruset og hindrer det i å komme over i ryggmargen. Vaksinen beskytter derfor svært godt mot de fryktede lammelsene.

Test for antistoff mot poliovirus: HeLa celler tilsettes virus og blodserum. Hvis blodet inneholder anstistoffer blir viruset nøytralisert og cellene vokser. Uten antistoffer blir HeLa cellene drept av viruset.

Test for antistoff mot poliovirus: HeLa-celler tilsettes virus og blodserum. Hvis blodet inneholder anstistoffer (+),  blir viruset nøytralisert og cellene vokser. Hvis det ikke er antistoffer i prøven (-), blir HeLa-cellene drept av viruset.

Jeg har nylig lært at vi kan takke HeLa-cellene for at Salks vaksine så raskt ble tatt i bruk i USA. Da vaksinen var klar til utprøving på begynnelsen av 50-tallet, trengte man en enkel test for å se om de vaksinerte hadde utviklet antistoffer mot polioviruset. Til da hadde forskerne brukt kostbare celler fra aper til denne testen. Men vaksinen skulle prøves ut i et forsøk som krevde testing av 2 millioner blodprøver fra barn over hele USA!

Løsningen ble masseproduksjon av HeLa-celler. Disse kreftcellene som vokste så villig i kultur, var også spesielt følsomme for polioviruset. Når HeLa-cellene ble tilsatt poliovirus, døde de raskt. Men hvis cellene samtidig fikk tilsatt blod som inneholdt antistoffer mot viruset, vokste de uforstyrret videre. Slik kunne man enkelt se om hvert barn som deltok hadde laget antistoffer mot polioviruset og dermed var beskyttet mot sykdommen.

Det store vaksineforsøket ble avsluttet i 1955. Resultatet viste at vaksinen gav 94% beskyttelse mot poliomyelitt med lammelser. Snart etter var poliovaksinen innført som et tilbud til alle barnefamilier, og forekomsten av nye poliotilfeller i USA falt fra 35 000 i 1953 til bare 161 i 1961. I Norge ble vaksinen innført i 1956, og i 1965 var poliomyelitt «forsvunnet» fra Norge. Poliovaksine inngår fortsatt i barnevaksinasjonsprogrammet i Norge og er blant vaksiner man anbefales å ta på nytt før reiser til utlandet.

I Pakistan er poliomyelitt fortsatt en vanlig sykdom. Der er nå poliovaksinasjonsprogrammet stanset på grunn av islamistiske trusler og sammenblanding med CIA-spionasje i forkant av drapet på Bin Laden. Men det er ikke bare islamske mullaer som er skeptiske til vaksinering og oppfordrer de troende til å holde seg unna. Også i Norge sier nå  25% av de spurte at de er skeptiske til myndighetenes vaksineråd.

Det man ikke lenger ser og hører om, er det lett å glemme. Det er nå over 50 år siden poliomyelitt forsvant som en reell trusel for liv og helse for oss i Norge. Det betyr ikke at sykdommen ikke kan komme tilbake. Vaksinasjon mot polio er fortsatt nødvendig også hos oss. For å forstå bedre hva det dreier seg om, anbefaler jeg å se filmen «The Sessions».

Har du allerede sett «De urørlige«, som også går på kino nå, vil du se at hovedpersonene i de to filmene har noen fellestrekk. Begge bygger på faktiske personer. Men der Phillippe i De urørlige har mistet både bevegelse og følelse fra nakken og ned etter en fallulykke, har Mark fortsatt følelsene i behold i hele kroppen. Så hvis jeg skal si noe «positivt» om polioviruset helt til slutt, så er det at det sparer følenervene.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 31. januar 2013

Skreddersydd

Da jeg var 19 år, sto jeg modell på «kjole og drakt»-linjen på Rud yrkesskole. Elevene skulle lære å sy drakt. Jeg valgte flaskegrønn ull, jakke med avrundete kanter og foldeskjørt. Det ble tatt utgangspunkt i et standard mønster, og jeg prøvde drakten flere ganger underveis, slik at den skulle passe perfekt til min kropp. Akkurat slik er det med antistoffene våre også.

Immunforsvarets B-celler produserer antistoffer mot invaderende mikrober. Antistoffene lages ved å kombinere noen ganske få genmotiver på mange ulike måter. De lages etter samme mønster, selv om det er variasjoner i detaljutformingen av hvert enkelt antistoff. Akkurat slik jeg fikk drakt med mulighet for variasjon innenfor en gitt ramme.

Den første gangen en mikrobe binder seg til B-cellens reseptor, passer reseptoren som oftest ikke perfekt til mikroben. Likevel vil B-cellen bli stimulert til å dele seg og begynne å produsere antistoffer, altså reseptorer som kan skilles ut av cellen til blodet.

Antistoffer blir «skreddersydd» gjennom prøving og feiling. B-celler med reseptorer som passer brukbart til bakterien, deler seg (0.) Datterceller (1. og 2.) med reseptorer som passer bedre, får et forsprang og lager mest og best antistoffer.

En B-celle som er stimulert til å dele seg vil først bli til to celler, så til fire, åtte og så videre. Disse dattercellene vil også ha B-celle reseptorer som kan binde mikrober. Men i dattercellene vil det foregå noen tilfeldige endringer av B-celle reseptorgenet. Alle dattercellene vil derfor ha B-celle reseptorer som er litt forskjellig fra den første B-cellen. Dette fenomenet kalles «somatisk hypermutasjon«. Det likner på de gangene jeg prøvde drakten før den var ferdig. Den ble endret litt hver gang.

Så lenge mikroben er tilstede, vil de nye B-cellene også binde til mikroben. Hvis den endrete reseptoren passer bedre til mikroben, vil B-cellen få signal om å fortsette å dele seg. Hvis reseptoren derimot passer dårligere, vil B-cellen ikke få noe signal, og blir snart utkonkurrert av de B-cellene som passer bedre til mikroben. Slik blir antistoffer mot en mikrobe en kombinasjon av konfeksjonssøm og skreddersøm.

Jeg har den flaskegrønne drakten ennå. Etter mer enn tretti år passer den fortsatt, om ikke lenger perfekt. Selv om jeg veier det samme som før, er jakken blitt tydelig trangere over skuldrene. Kroppen er rett og slett blitt litt forandret. Dessverre er det ikke noe jeg kan få gjort med kroppen, og drakten kommer jeg neppe til å justere heller.

For B-cellene er det annerledes. Etter det første møtet med en mikrobe, vil noen B-celler med reseptorer som er skreddersydd for mikroben bli værende i kroppen i flere tiår. Ved neste møte med mikroben, gjerne mange år etter, er kanskje mikroben litt endret, litt «bredere over skuldrene». Da vil B-cellene på nytt bli stimulert til å dele seg og skru på «endringsmaskineriet» for B-celle reseptorene. Og i motsetning til min flaskegrønne, skreddersydde drakt som ikke lenger kan endres, vil vi på nytt få antistoffer som passer perfekt til mikroben slik den ser ut her og nå.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 28.10.2012

Nellikappelsin

Noe av det koseligste jeg vet før jul er å lage nellikappelsiner. De lukter godt av nellik og appelsin. De er lette å lage, også for dem med mindre veltrent finmotorikk. Og de oransje kulene med brune prikker ser pene ut der de henger i vinduet. De minner faktisk litt om viruspartikler.

Virus består av et skall bygget opp av noen få ulike proteiner, som til gjengeld er brukt igjen og igjen, akkurat som nellikspikrene i appelsinskallet. Gjemt inne i skallet finnes virusets genmateriale. Ved å binde seg til overflaten på en kroppscelle kan viruset tømme genmaterialet sitt inn i cellen og få laget nye viruspartikler.

Selv om vi har immunforsvarets drepeceller som kan oppdage og fjerne virusinfiserte kroppsceller, er det også viktig så sant det er mulig, å hindre viruset i å trenge inn i kroppscellene i første omgang. Oppgaven er ikke triviell, siden det på forhånd ikke er kjent hvordan viruset vil se ut. Det er rett og slett et hav av mulige virusproteiner vi må kunne forsvare oss mot.

Virus stimulerer B-celler til produksjon av antistoffer. Antistoffer nøytraliserer virus ved å danne immunkomplekser.

Det er her immunforsvarets tippeselskap kommer til sin rett. Ved å tilfeldig kombinere noen få genmotiver på mange ulike måter, blir kroppen utstyrt med flere millioner ulike B-celler som hver har en bestemt reseptor. Noen få av disse B-cellene har reseptorer som kan binde seg til «nellikspikrene» i en bestemt viruspartikkel. B-celler som har bundet seg til et virus, vil bli stimulert til å dele seg og etter hvert produsere reseptorer som skilles ut til blodet. Det er slike frie reseptorer som kalles antistoffer. «Nellikspikrene» som antistoffene kan binde seg til kalles «antigener».

Og nå kommer et poeng som jeg synes er utrolig stilig. Antistoffer består av to helt like armer som kan binde antigener. Armene er bundet sammen av en felles del, som i all hovedsak er lik for alle antistoffer. Når et antistoff binder seg til en viruspartikkel, kan begge armene binde seg til hver sin «nellikspiker» på samme virus. Men like gjerne kan den ene armen av et antistoff binde seg til en viruspartikkel og den andre armen til en annen viruspartikkel. Slik kan det dannes en stor «klump» av viruspartikler og antistoffer. Viruspartiklene er nøytralisert, og klarer ikke å infisere kroppscellene lenger. Og siden hele klumpen er dekket av antistoffer kan den bli gjenkjent og spist opp av makrofager.

Og voila, viruset er nesten eliminert. De få som slipper unna og likevel infiserer kroppscellene tar drepecellene seg av.

PS Akkurat på samme måte som for drepecellene, tar det dessverre flere dager før B-cellene har rukket å dele seg og lage tilstrekkelig med antistoffer for å nøytralisere et invaderende virus. Så første gang man blir infisert av et bestemt virus vil man kunne bli ganske syk før immunforsvaret får situasjonen under kontroll. Neste gang samme virus prøver seg, har vi både antistoffer og drepeceller klare, og ofte merker vi derfor ikke at vi er blitt infisert på nytt, så raskt blir viruset eliminert.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, 20. oktober 2012