Feel da fire

Morgenen etter Melodi Grand Prix angrer jeg alltid litt på timene foran skjermen. Min favoritt kom heller ikke til gullfinalen. I halvsøvne surrer jeg sammen to av sangene med det siste jeg leste før jeg sovnet. Hvordan oppdager celler i et cellesamfunn at noen av dem er skadet? Slik er det: «Feel da fire»!

For dem som ikke så programmet, her er min #nrkmgp-betennelses-medley: Les videre

Kolonisert

Fjelllandet Etiopia er det eneste landet i Afrika som ikke har vært kolonisert. I 1896 vant etiopierne slaget ved Adwa og drev italienerne tilbake til kysten og Eritrea der de hadde etablert en koloni. Adwa ligger i en fjelldal, og det gjorde italienernes framrykking vanskelig. I tillegg hadde etiopiernes keiser Menelik tilstrekkelig med moderne våpen og gode utenlandske rådgivere. Senere kom Italia voldsomt tilbake og okkuperte Etiopia i perioden 1935-1941. Denne historien minner om forholdet mellom oss og bakteriene.

Straks de er født blir babyer kolonisert av bakterier fra moren og omgivelsene. Alle kroppens overflater, hud, munnhule, svelg, øvre luftveier, tarmen og nedre deler av urinveiene blir hjem for et stort antall ulike bakterier. Hele livet igjennom er vi kolonisert av bakterier. Noen bakterier er der alltid, mens andre kommer og går. De bakteriene som alltid er der kalles «normalflora«. Akkurat som om det skulle dreie seg om en blomstereng.

Bakterier er i motsetning til virus selvforsynte overlevelsesmaskiner for genene sine. På samme måte som våre celler, trenger  bakteriene tilførsel av energi og næringsstoffer, men deretter klarer de å kopiere genene sine selv. Forholdet mellom bakteriene og oss er derfor mindre entydig enn forholdet mellom virus og oss. Virus trenger våre celler for å overleve og tar seg stort sett til rette på vår bekostning. Bakteriene derimot utnytter oss riktignok som matfat og et trygt bosted, men de kan også være nyttige for oss.

Huden er en viktig barriere mot infeksjon. Huden er kolonisert med bakterier. Hvis de slipper inn i vevet gjennom rifter i huden, vil immunforsvaret slå tilbake. Først komplement fra blodet og makrofager i vevet.

Huden er en viktig barriere mot infeksjon, men er også kolonisert med bakterier. Hvis bakteriene trenger inn i vevet gjennom rifter i huden, vil immunforsvaret slå tilbake. Først komplement fra blodet som lager hull i bakteriene og makrofager i vevet som spiser opp bakteriene. Dette vil også fremme en betennelsesreaksjon som tar sikte på å fjerne bakteriene og reparere skaden.

Det er først når bakteriene kommer inn i kroppen, innenfor de fysiske barrierene som er satt opp for dem, at vi kan bli syke. Det er da det kalles infeksjon. Den viktigste fysiske barrieren mot infeksjoner er huden. Den er tørr og ganske tett og inneholder fettsyrer og andre stoffer som virker bakteriedrepende. I tillegg er bakteriene som normalt holder til på huden med på å beskytte mot kolonisering av andre og mer aggressive bakterier. Skulle noen bakterier slippe igjennom huden og inn i vevet, blir de møtt av komplement, makrofager og andre storspisere som står klare til å slå kraftig tilbake.

Bakteriene kan være skadelige for oss på ulike måter. Bare det at de deler seg så fort, er en trussel fordi de forbruker av våre ressurser. Kroppen har derfor utviklet en rekke måter å forsvare seg mot bakterieinfeksjoner på. Kroppens umiddelbare reaksjon på en bakterieinfeksjon er å sette igang en betennelse for å fjerne bakteriene og reparere skadene forbundet med infeksjonen. Ofte er det betennelsen som gir mest plager og sykdomsfølelse. Det er derfor kanskje ikke så rart at begrepene infeksjon og betennelse ofte brukes om hverandre selv om det egentlig er to forskjellige ting.

Det var først på slutten av 1800-tallet at italienerne etablerte en koloni på Rødehavskysten, i Eritrea, og etiopierne inngikk en skjør ikke-angrepsavtale med de nye naboene. Ikke lenge etter gikk italienerne til angrep. Også for oss er det kolonistene i vår umiddelbare nærhet som oftest forsøker å trenge seg inn i kroppene våre. De aller fleste infeksjonssykdommer forårsakes av bakterier som tilhører vår egen bakterieflora, men som kan gi sykdom hvis de får tilgang til steder i kroppen hvor de ikke skal være.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 6. juli 2013

Hoven, rød, varm, vond

Jeg er fotballmamma med kikkertsyn: Det er én spiller og ett lag som gjelder, nemlig «min» fotballspiller og hans lag. Fotballspillerne kommer ofte borti hverandre i forsøket på å nå ballen. Det blir det en god del skader av. Der fikk jeg en liten nisje som guttelagets egen lege.

En typisk fotballskade er vrikket ankel. Den hovner raskt opp, blir rød, varm, vond og umulig å spille med. Dette er de fem kardinaltegnene på betennelse som alle legestudenter lærer som et mantra: tumor, rubor, calor, dolor og til slutt, utenfor rytmen: functio laesa. Det betyr hoven, rød, varm, vond, nedsatt funksjon.

Betennelse er kroppens reaksjon på skade og henger tett sammen med immunforsvarets funksjon. Hver av de fire kjennetegnene er knyttet til prosessen fram til for eksempel en forstuvet ankel eller en verkefinger, som begge typisk er hoven, rød, varm, og vond med nedsatt funksjon. Men hvorfor er det slik?

Ved betennelse blir blodårene lekk, så vann og protein kommer ut i vevet. Hvite hvite blodlegemer (granulocyter) går også ut i vevet for å rydde opp.

Ved betennelse blir blodårene lekk, så vann og protein kommer ut i vevet. Prosessen gjør at skadestedet blir hoven, rød, varm og vond. Proteiner og blodplater tetter rifter i blodårene, og danner blodpropper. Hvite hvite blodlegemer (granulocyter) går også ut i vevet for å rydde opp og fjerne skadete celler.

Når man vrikker ankelen, vil noen av cellene i vevet skades, og noen små blodårer rives over. Det fører til at betennelsesstoffer blir frigjort og gjør blodårene mer gjennomtrengelige for vann og proteiner. Når mer vann og proteiner fra blodet kommer ut i vevet, vil det hovne opp. Samtidig vil blodstrømmen i de små blodårene i vevet øke. Det gir rød farge, og gjør at skadestedet kjennes varmt. Hevelsen og betennelsesstoffene vil irritere nervefibrene i vevet, så det føles smertefullt. Og har du en vond og hoven ankel, trenger du egentlig ikke beskjed om å sette deg på sidelinjen. Du gjør det av deg selv fordi foten ikke fungerer til å spille videre med.

Har du kuttet deg i fingeren, skjer det samme som ved en ankelskade, men i tillegg kommer det bakterier inn i såret, som vil aktivere både komplement og makrofager. Dette vil også bidra til å stimulere betennelsesreaksjonen, i tillegg til at immunforsvarets celler blir trukket til stedet.

Så hva er vitsen med betennelsen? Målet for kroppen er å begrense skaden mest mulig. Blodet inneholder mange stoffer som fungerer som en verktøysamling for skadebegrensning og reparasjon. Immunforsvarets celler er en del av denne verktøykassen. I tillegg finnes det stoffer som stopper blødninger og som erstatter tapt vev. Disse stoffene må komme fram til skadestedet for å virke, derfor blir blodårene gjennomtrengelige, og vevet hovner opp. Smertene minner oss om at vi må beskytte skadestedet og holde den skadede kroppsdelen i ro. Hvis skaden er liten, vevet holdes i ro og det ikke er bakterier tilstede, vil skaden være reparert i løpet av en ukes tid.

Men ganske ofte er det ikke så enkelt. Mange sykdommer er knyttet til betennelse som ikke går over og som istedet for å reparere, heller bidrar til mer skade. Det er mange årsaker til det, og ofte er årsaken dårlig forstått. Hvis det er mikrober i vevet som immunforsvaret ikke klarer å drepe, kan vi få kronisk betennelse. Det samme kan skje ved autoimmune sykdommer, der immunforsvarets celler går til angrep på eget vev.

Akutte skader hos fotballspillere gir sjelden langvarig betennelse. Med litt innsats rett etter små skader (for eksempel kul i pannen) kan også skaden begrenses en god del. Jeg sverger til myndig trykk på skadestedet i minst 7 minutter. Det er akkurat den tiden som trengs for at proteinene og blodplatene som tetter igjen små rifter i blodårene, får gjort jobben sin. Kjekt å huske på for fotballforeldre på sidelinjen. Vi kan av og til komme til nytte som levende trykkbandasjer.

PS: Lurte du på hvorfor jeg ikke har nevnt is? Det er fordi det er uklart om det hjelper å kjøle ned idrettskader med isbehandling

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 9. mai 2013

Født sånn og blitt sånn

For to dager siden skar jeg meg i fingeren mens jeg kuttet epler. Det krevde akutt fingertuppbandasje, så det ikke ble for mye søl mens jeg gjorde meg ferdig med eplene. Men det var ikke farlig eller livstruende på noen måte. Det er fordi jeg er født sånn. Når jeg heller ikke pleier å bli syk av influensa, er det fordi jeg er blitt sånn.

Immunologer deler immunforsvaret i medfødt og tilpasset. Det medfødte tar vi for gitt. Vi regner det som selvsagt at et kutt i fingeren reparerer seg selv i løpet av 4-5 dager. Det medfødte immunforsvaret, som blant annet inkluderer makrofagene, er så effektivt at det er bare helt nylig at forskerne har begynt å få detaljert innsikt i hvordan det virker. Det medfødte immunforsvaret er stort sett likt hos alle mennesker.

Det tilpassete immunforsvaret derimot er skreddersydd til meg og til det miljøet jeg har levd i. Denne delen av immunforsvaret inkluderer T- og B-celler. Det er det tilpassete immunforsvaret som gjør at jeg ikke får influensa, vannkopper, meslinger og mange andre infeksjonssykdommer jeg har hatt tidligere i livet eller som jeg er vaksinert mot. Når leger forsøker å forstå hvorfor vi blir syke av infeksjoner, eller hvorfor noen lider av kroniske betennelsessykdommer, har det tradisjonelt vært det tilpassete immunforsvaret som har vært i fokus. Trolig er det derfor vi har mest kunnskap om hvordan denne delen av immunforsvaret fungerer.

Inntil nylig tenkte immunologer på det medfødte og det tilpassete immunforsvaret som to atskilte størrelser som hadde lite med hverandre å gjøre. Nå vet vi at det er mye samsnakking og tildels tette forbindelser mellom de to delene av immunforsvaret. For å bruke min finger som eksempel:

Makrofager spiser «alt» (medfødt immunforsvar) og viser fram biter av mikrober de har spist til T-hjelperceller (samsnakking). Hver T- og B-celle reagerer på «bare én». De må stimuleres til å bli mange for å beskytte mot en bestemt mikrobe (tilpasset immunforsvar).

Når jeg skjærer meg i fingeren, vil det straks komme bakterier inn i såret. Skaden alene og også bakteriene vil utløse en betennelsesreaksjon. Bakteriene vil bli spist opp av makrofager, som også tilkaller andre deler av det medfødte immunforsvaret til skadestedet. Som oftest er dette nok til å fjerne bakteriene og reparere skaden. Hvis bakteriene er for mange eller er ekstra aggressive, trenger det medfødte immunforsvaret hjelp fra det tilpassete immunforsvaret. Antigenpresenterende celler fra det medfødte immunforsvaret vil stimulere T-hjelperceller slik at en immunreaksjon tilpasset den aktuelle mikroben settes i gang. Slik vil en bakterieinfeksjon etter et kutt i fingeren nesten alltid være begrenset til kuttstedet og tilhele i løpet av noen dager.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 25.10.12
Sist oppdatert 2. desember 2017