Alltid beredt!

Det er stille fra min kant fortiden. Grunnen er at all ledig tid går med til å gjøre ferdig boken jeg skriver om immunforsvaret, kroppens evige kamp for å overleve.

Boken er et prosjekt i forlengelsen av bloggen, men er langt fra å være en kopi. Dermed har det tatt mer tid enn jeg trodde da jeg begynte.

Nå nærmer prosjektet seg en avslutning, og dermed presser det seg fram behov for å bestemme hva boken skal hete. Hvis forlaget får det som de vil, er den ute i løpet av høsten. Siden lesere av denne bloggen er del av målgruppen, vil jeg gjerne ha litt hjelp.

Det skal ikke være en lærebok i immunologi, men en bok det går an å lese ferdig på en lang togtur, eller på noen kvelder i sofaen. Boken skal kunne leses av alle som liker å lese, uten at det er nødvendig med noen forkunnskaper.

Etter at boka er utlest, skal leseren ha en klarere forståelse av hva immunforsvaret er og hvordan det virker, samtidig som hen har blitt godt underholdt. Boka vil inneholde historier som gjerne kan gjenfortelles i selskapslivet (jeg må innrømme at jeg har tøyd mine venners tålmodighet de siste månedene).

Forhåpentligvis vil man underveis i boken også få noen tips om hvordan man skal holde seg frisk, men dette er ikke noen selvhjelpsbok av typen «styrk immunforsvaret ditt».

Jeg tar gjerne imot forslag i kommentarfeltet på hva som vil være en bra tittel på boken, som gjør potensielle lesere tilstrekkelig nysgjerrige til at de åpner boken og sjekker hva den handler om.


Her er to tenkte forsider jeg har laget for å få en idé om hvordan ulike tittelforslag ser ut. De to forslagene som foreløpig har fått mest applaus er: «Den usynlige kappen» og «Alltid beredt!»

Bloggpost av Anne Spurkland, publisert 24. februar 2017

Feel da fire

Morgenen etter Melodi Grand Prix angrer jeg alltid litt på timene foran skjermen. Min favoritt kom heller ikke til gullfinalen. I halvsøvne surrer jeg sammen to av sangene med det siste jeg leste før jeg sovnet. Hvordan oppdager celler i et cellesamfunn at noen av dem er skadet? Slik er det: «Feel da fire»!

For dem som ikke så programmet, her er min #nrkmgp-betennelses-medley: Les videre

Snusfornuftig

«Om man inviterer en jente på date på en restaurant, betaler man for henne da?» spurte Mats på twitter i går. Mitt umiddelbare svar var: «Nei, norske jenter betaler middagen sin selv». Kvinner skal ikke sette seg i et avhengighetsforhold til en mann allerede fra første date. Det finnes det også gode immunologiske argumenter for.

Les videre

Det store matfatet

Jeg er et omvandrende matfat. En storslått samling av energi og byggematerialer, rett og slett en gullgruve for andre levende organismer. Og da tenker jeg ikke på rovdyr, de støter jeg sjelden på. Det er for de utallige mikrobene som omgir meg hele tiden at jeg er en kjemperessurs.

Noen mikrober har allerede funnet seg godt til rette på og inne i kroppen min. Der har de etablert et vellykket samboerskap med meg. Jeg merker lite til disse mikrobene og kan selvsagt ikke se dem med det blotte øye, men de er nyttige. For eksempel kan bakteriene i tykktarmen bryte ned mat som fordøyelsesenzymene våre ikke har klart å bryte ned. Det gir litt ekstra utnyttelse av maten, sånn helt på tampen av fordøyelsen. Til gjengjeld får bakteriene tilgang til energi og næringsstoffer til eget bruk fra meg og maten jeg har spist.

IMG_0337

Vi er hele tiden omgitt av mikrober som oppfatter oss som er kjempestort matfat.

Men i tillegg til disse samarbeidsvillige bakteriene, finnes det en stor mengde andre mikrober som også gjerne vil ha en del av meg og som kroppen min slett ikke har inngått noen samarbeidsavtale med. Hvis slike mikrober slipper til, vil de raskt kunne overta kroppen, på min bekostning. Det er for å hindre at dette skjer at jeg har et immunsystem, som er innstilt på å oppdage og eliminere alle farlige mikrober.

Den store utfordringen i dette katt og mus-spillet er at mikrober har en svært mye kortere generasjonstid enn meg. Det er altså tiden det tar for at en organisme skal forplante seg og få avkom. En typisk bakterie har en generasjonstid på 20-30 minutter, mens mennesker typisk har en generasjonstid på 15-20 år! Det vil si at på noen få timer eller dager har én bakterie gitt opphav til et stort antall nye bakterier, mens vi fortsatt er den samme gamle.

Hver gang en organisme deler seg, vil arvestoffet bli kopiert, slik at avkommet får en full kopi av mor-organismens gener. I forbindelse med kopieringen kan det av og til skje en liten feil, så kopien ikke blir nøyaktig lik. Slike mutasjoner vil ofte være uheldige og gjøre at avkommet blir mindre levedyktig, men noen ganger vil en mutasjon gi et bedre tilpasset avkom. Med en generasjonstid på 20 minutter har mikrober ganske god mulighet for raskt å teste ut ulike mutasjoner, som kanskje gjør det enklere å få tilgang til matfatet jeg representerer. Jeg på min side, må klare meg med de genene jeg har.

Når jeg kan skrive denne bloggposten og drodle om meg selv som matfat for millioner av ulike mikrober, er det fordi jeg er et direkte resultat av alle generasjonene før meg som overlevde mikrobenes forsøk på å overta matfatet de representerte, og som fikk barn som også overlevde og selv fikk barn osv osv.

Sporene etter denne evige dragkampen mellom mikrobene og oss finnes i immunforsvaret. Immunforsvaret kan best forstås som det foreløpige sluttresultatet i alle levende organismers kontinuerlige dragkamp om ressursene. Det er bare vi virveldyr som har et immunforsvar som tilpasser seg omgivelsene individet lever i. Men alle levende celler, til og med bakterier, har ulike former for forsvar som beskytter mot invasjon av mikrober, og som er så robust at mikroben vanskelig slipper under radaren ved hjelp av mutasjoner.

De siste årene har vi fått mye mer innsikt i hvordan immunforsvaret har løst ulike utfordringer som trusselen fra mikroorganismene representerer. Det er rett og slett fascinerende fortellinger om hvordan Goliat med en generasjontid på 20 år har utviklet forsvar mot David med en generasjonstid på 20 minutter.

Bloggpost av Anne Spurkland, publisert 7. juni 2013