Eksamensteknikk

Før påske var det eksamen i ernæring. Jeg hadde gleden av å lese noen av besvarelsene. Ett av spørsmålene handlet om bakteriene i tarmen. Hvordan beskyttes tarmkanalen mot potensielt skadelige bakterier?

En god besvarelse på dette spørsmålet bør liste opp ganske mange ulike mekanismer, knyttet til hvordan tarmkanalen er bygget opp og hvordan den fungerer, nettopp stoff som har vært gjennomgått i ernæringsukene. Påfallende mange studenter glemte å nevne IgA antistoffer. Det tilhører nemlig immunsystemet, som var pensum til forrige eksamen.

I veggen i tarmkanalen, fra munnen til endetarmen, finnes det immunceller. Det er spesielt mange av dem i tynntarmen. Der finnes det også områder som er spesialisert for at immunceller skal møtes og snakke sammen. En viktig oppgave for immuncellene i tarmveggen er å produsere IgA antistoffer mot bakteriene i tarmen.

Antistoffer lages av B-celler. Antistoffene kan binde seg til bestemte strukturer på bakterier eller virus. Slik hindrer de mikrobene i å gjøre skade. Antistoffer er snedig bygget opp. De består av to like armer som kan gripe fatt i samme struktur på mikrobene. Det betyr at ett antistoff kan binde to like bakterier. Hvordan bindingsstedene er bygget opp varierer fra antistoff til antistoff. Den delen av antistoffet som holder de to armene sammen er derimot den samme på tvers av mange antistoffer. Men også her finnes det flere ulike typer. IgA er en av dem.

IgA antistoffer produseres i tarmveggen og transporteres ut til overflaten gjennom overflatecellene. Bakterier i vevet eller i cellene kan fraktes ut på overflaten sammen med IgA. IgA binder til bakteriene og hindrer dem i å trenge inn i vevet.

IgA antistoffer produseres i tarmveggen og transporteres ut til overflaten gjennom overflatecellene. Bakterier i vevet eller inne i overflatecellene kan fraktes ut på overflaten bundet til IgA. IgA i slimlaget utenpå overflatecellene binder sammen bakteriene i store «klumper» og hindrer dem i å trenge inn i vevet. Bakteriene blir med slimet ut av kroppen.

IgA antistoffer har den unike egenskapen at de kan transporteres tvers gjennom cellene som kler slimhinnene våre. Antistoffer som lages i vevet rett under slimhinnene, kan dermed transporteres ut til overflaten og virke der mikrobene befinner seg. Hvis en mikrobe mot formodning skulle komme seg inn i overflate cellene eller over i vevet, kan IgA binde seg til mikroben og frakte den med ut til overflaten igjen.

Det lages IgA antistoffer under alle kroppens slimhinner (i tarmkanalen, luftveiene, urinveiene). Faktisk er det IgA det antistoffet det lages mest av i kroppen. Som navnet antyder er slimhinnene dekket av et lag med slim. Slimet inneholder rikelig med IgA antistoffer. IgA er vanligvis bundet sammen to og to. Molekylet har derfor fire like armer, som effektivt binder og lager store «klumper» av mikrober og antistoffer. Så i stedet for at mikrobene trenger inn i kroppen, blir de heller skyllet ut med avføringen, hostet opp eller tisset ut av kroppen.

Spedbarn har ikke begynt å lage sine egne antistoffer. De får IgG antistoffer fra mor gjennom overføring i morkaken, mens de får IgA antistoffer fra mor gjennom morsmelken. Det passer jo veldig bra, for IgA antistoffene skal jo nettopp virke i tarmen. Det er forresten IgA antistoffene i melken fra kuer som nettopp har født som gjør at det går an å lage råmelkspudding. Melken inneholder like mye protein som eggehvite, så det er ikke rart den stivner ved oppvarming.

Jeg ble litt skuffet over at mange studenter ikke nevnte IgA i sin eksamensbesvarelse om forsvaret vårt mot bakterier i tarmen. Det holder ikke at immunforsvaret var pensum i forrige semester. Hele poenget er jo at studentene etter hvert skal kunne alt, og derfor også skal kunne trekke veksler på tidligere kunnskap.

God eksamensteknikk er å først ta et raskt fulgeperspektiv over oppgavesettet og skrive ned stikkord (= hjernestorming), før man begynner å svare i detalj. Da kan det hende at også gammel kunnskap, som funksjonen til IgA-antistoffer på kroppens slimhinner, er relevant. I disse eksamenstider er det et godt råd til alle, ikke bare til medisinstudenter.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 13. mai 2014

 

Doffen

Den insisterende guttungen Doffen, er blant klassikerne i norsk radiohistorie. Sketsjen der Doffen vil vite hva leveren gjør, er en studie i bortforklaringens kunst. Onkelen prøver fortvilet å pense samtalen over på en annen kroppsdel, men Doffen gir seg ikke. «Men hva GJØR leveren, da?» Les videre

Marve

 AB rhesus minus. Få har gjort mer for å spre kunnskap om blod og blodgiving i Norge enn Marve Fleksnes (Rolv Wesenlund, som nylig gikk bort). For folk i min generasjon, som så på TV på begynnelsen av 70-tallet, ble blodtypen banket inn med latter: AB rhesus minus. Den sjeldneste og fineste blodtypen av dem alle. Som tilhørte Marve.

Et av de første tegnene på at vi er ulike ikke bare utenpå, men også inni, oppdaget man når man begynte å studere blodet. Blod inneholder i tillegg til immunforsvarets hvite blodlegemer, også røde blodlegemer og blodplasma med blant annet antistoffer. Endel av disse reagerer på de røde blodlegemene, hos andre personer vel å merke.

For å oppdage disse antistoffene trenges det blodprøver fra en 4-5 personer, der blodcellene får synke ned mot bunnen av røret. Deretter samler man opp det gule blodserumet på toppen. Hvis man nå blander serum fra en person med de røde blodlegemene fra hver av de andre personene, vil man oppdage at de røde blodlegemene av og til klumper seg når det fremmede blodserumet tilsettes. Det inneholder antistoffer mot de røde blodlegemene.

Legen Karl Landsteiner fikk Nobelprisen i medisin for denne oppdagelsen. Han så at man kan dele folk inn i ulike blodtyper, O, A, B og AB. Blodtype O har antistoffer mot A og B, blodtype A har antistoffer mot B, og vice versa, mens AB har ikke antistoffer mot hverken A eller B. Dette har konsekvenser for blodoverføring. Folk med O-type kan gi blod til alle (etter at blodplasma med antistoffene er fjernet), mens AB kan blod fra alle. Og ja: A kan få fra O og A, B kan få fra O og B, men O bare kan få fra O, fordi hun har antistoffer som umiddelbart ødelegger A eller B blodlegemer.

Nå vet vi at A og B er bestemte sukkermolekyler som finnes ikke bare på røde blodlegemer, men også på alle celler vi har i kroppen. Genene som koder for A og B gir varianter av et enzym, som kan feste slike spesielle sukkermolekyler på proteiner i kroppen. O mangler enzymet, og har altså ikke disse sukkermolekylene.

Røde blodceller (RBC) kan ha liknende sukkermolekyler som bakterier. De med AB blodtype har derfor ikke B-celler som kan danne antistoffer mot bakteriene. De med O blodtype derimot, som mangler sukkermolekylene, har slike B-celler som danner antistoffer mot bakterier i tarmen.

Røde blodceller (RBC) kan ha liknende sukkermolekyler som bakterier. De med AB blodtype har derfor ikke B-celler som kan danne antistoffer mot bakteriene. De med O blodtype derimot, som mangler sukkermolekylene, har slike B-celler, og danner derfor A- og B-antistoffer mot bakterier i tarmen (og mot RBC fra personer som har A og eller B).

Antistoffene som lages mot A og B er av IgM-type. Vi tror de dannes som en reaksjon på bakterier i tarmen. Det er bare de som mangler enten A eller B eller begge deler som vil danne antistoffer mot liknende sukkermolekyler på bakterier. De som har slike sukkermolekyler vil fjerne alle B-celler som har reseptorer som kan binde seg til sukkermolekylene. Det skjer fordi immunforsvaret har sikkerhetskontroller så vi unngår å få B-celler som reagerer på kroppens eget vev.

Hvorfor har vi ulike blodtyper og sukkermolekyler? Det har trolig noe å gjøre med bedre overlevelese i visse situasjoner. Det har sannsynligvis av og til opp igjennom historien vært en fordel å ha enten A eller B molekyler på overflaten av kroppens celler. Og noen ganger har det vært mest fordelaktig å ikke ha noen av dem. Slik får man en befolkning der det både finnes gener for den ene og den andre muligheten.

Etter mye fram og tilbake, blant annet fikk blodbanken et konstruktivt forslag om å lage et «diskret, lite» skilt som kunne festes på brystet: «Jeg er blodgiver«, fikk Marve gitt blod. Samme dag skar han seg i hånden med et kjøkkenredskap. Legevakt. Blodoverføring. Konklusjon: Gi blod! (Og takk, Rolv Wesenlund, for bidraget til blodgiversaken!)

PS For ordens skyld: Rhesus blodtypen dukker opp som tema i et eget blogginnlegg.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 6. september 2013

Gamle anatomer

Jeg har levd med gamle anatomer siden studiedagene. Da detaljene i menneskekroppen ble utforsket på 18- og 1900-tallet, trengte man navn på det man så. Slik fikk mange celler og strukturer med ukjent funksjon navn etter sin oppdager. Nå som jeg selv underviser, gir det en spesiell glede å kunne forklare hva cellene gjør og ikke bare minne om den gamle anatomen som først fant dem.

Langerhans oppdaget sine celler i 1868, mens han fortsatt var student. Langerhanscellene finnes i overhuden, det vil si i den delen av huden som lager taket i vannblemmen, hvis man skulle være så uheldig å få et gnagsår. Langerhansceller er stjerneformet og strekker sine armer ut i alle retninger mellom de egentlige hudcellene. På grunn av formen trodde Langerhans at de var hudens nerveceller. Først ganske nylig har vi lært at disse cellene fungerer som vaktposter i immunforsvaret. Nå kalles de like gjerne dendrittiske celler, etter det spesielle utseendet.

Langerhans celler (DC) fanger opp bakterier som trenger inn i overhuden. De spiser bakteriene, blir aktivert og vandrer inn i lymfekarene til nærmeste lymfeknute.

Langerhansceller (DC) har lange utløpere som fanger opp bakterier som trenger inn i overhuden. Langerhanscellene spiser bakteriene, blir aktivert (aDC) og vandrer inn i lymfekarene der de fraktes til nærmeste lymfeknute.

Når mikrober trenger igjennom huden, vil Langerhanscellene fange dem inn og spise dem på samme måte som makrofager gjør. Dette fører til at Langerhanscellene blir aktivert. De trekker inn fangarmene og beveger seg ut av huden og innover i kroppen til lymfekarene for å dra til nærmeste lymfeknute. Her vil de vise fram biter av mikroben til forbipasserende T-celler og dermed sette igang en immunreaksjon.

Det er ikke bare i huden vi har dendrittiske celler. Vi har slike celler i tilknytning til alle deler av kroppen som kommer i mer eller mindre direkte kontakt med miljøet, som lungene, urinveiene, skjeden og tarmen. I tillegg finnes det dendrittiske celler i immunsystemets egne organer: lymfeknuter, milt og thymus.

Dendrittiske celler er profesjonelle antigenpresenterende celler som er i slekt med makrofagene. Men der makrofagene er stedbundne og satt til å ivareta mange oppgaver knyttet til renovasjon av bakterier og døde celler, er de dendrittiske cellene sterkt bevegelige og med én eneste oppgave, å fange inn og presentere mikrober for T-cellene. De ferske, naive T-cellene er på konstant vandring rundt i kroppen fra blod til vev til lymfe og tilbake til blod. Men siden det i utgangspunktet er svært få T-celler som kan reagere på én bestemt mikrobe eller antigen, er det svært liten sjanse for at en ustimulert T-celle skal klare å finne fram til den ene eller de få antigenpresenterende cellene i vevet som presenterer akkurat det T-cellen reagerer på. Ved at både T-cellen og den dendrittiske cellen møter opp på samme sted i lymfeknuten, øker sjansen sterkt for at T-cellen skal oppdage «sin» mikrobe.

Langerhansceller som begrep er stort sett erstattet med dendrittiske celler. Men Langerhans har også fått navnet sitt knyttet til en annen en struktur i kroppen, Langerhans øyer i bukspyttkjertelen. Dette er grupper av celler som lager hormoner som regulerer blodsukkeret. Det er ikke helt uvanlig at immunforsvaret ved en feil går til angrep på de insulinproduserende cellene i disse øyene. Det fører til type 1 diabetes. Hvordan dette kan skje, skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Så selv om Langerhansceller er på vei ut av vokabularet, har vi fortsatt ikke noe bedre ord for Langerhans øyer. De gamle anatomene er det ikke så lett å bli kvitt.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 30. mars 2013

Rollespill

Den første Ringenes Herre-filmen kom samtidig som vi leste triologien høyt for ungene. Kampene mellom det gode og det onde gjorde enormt inntrykk. I årevis gav Tolkiens verk inspirasjon til rollespill, skolestiler og kunstverk. I mørke høstkvelder kjempet tolvåringene drabelige slag utstyrt med tresverd og kapper inspirert av Ringenes Herre. De skulle bare visst at liknende kamper foregikk i deres egne kropper hver dag.

Når en bakterie kommer inn i kroppen, gjelder det å få den vekk fortest mulig. Jeg har tidligere blogget om at det aller første som skjer, er at proteiner fra blodet aktiveres til å stikke hull på bakteriene. Dette gir samtidig signal til celler i blodet om at de må komme og hjelpe til.

De som kommer først er såkalte «nøytrofile granulocytter». Navnet er lite kjent selv om dette er de hvite blodlegemene vi har flest av. De kalles granulocytter fordi de inneholder tallrike, små korn (egentlig små, membrankledte blærer) med potente stoffer som kan drepe bakterier. Granulocyttene dannes i beinmargen og lever bare to-tre dager i blodet før de dør. Trolig lever de så kort for å unngå at de skader vevet unødig. Uten disse blodcellene vil vi raskt bukke under for de mest banale infeksjoner.

Granulocyttene registrerer forandringer i blodkaret (I), presser seg ut i vevet (II) , spiser en bakterien (III), dreper den (IV) og dør (V).

Granulocyttene kan «lukte seg fram» til der bakteriene befinner seg i kroppen. Akkurat som vi kan gå i retning av der en lukt er sterkest, kan granulocyttene følge et kjemisk stoff i retning mot stadig høyere konsentrasjon. Ett av stoffene som nøytrofile granulocytter tiltrekkes av, er aktivert komplement. På steder der komplement er aktivert, er også blodkarene blitt litt endret. Dette får granulocyttene til å bremse opp og trenge igjennom karveggen og ut i vevet.

På samme måte som makrofagene, som allerede er på plass i vevet, kan også granulocytter spise bakterier. De bakteriene som makrofagene i vevet ikke har klart å ta unna, tar de nøytrofile granulocyttene seg av. Etter at en granulocytt har spist en bakterie, blir den drept ved at blærene med giftig innhold blir tømt inn til bakterien. Deretter begår granulocytten kontrollert selvmord. Det er stort sett døde granulocytter og bakterier som gir slimet grønn farge når man er forkjølet, har verk i en finger eller puss i et sår.

Så av alle helteepos burde fortellingen om granulocyttene kunne kvalifisere til plass blant de fremste. Disse hvite ridderne i immunforsvarets førstelinje ofrer seg selv for at de onde (altså bakteriene) ikke skal få overtaket i kroppen. Så neste gang du tørker grønt snørr av ungen, send en vennlig tanke til granulocyttene. Takket være deres innsats  kommer ikke bakteriene lengre inn i kroppen enn til neseslimhinnen ved en vanlig forkjølelse. Om dette er fantasieggende nok til rollespill i kveldsmørket, er imidlertid en annen sak.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 20. november 2012

Killers’ corner

The Wire er en av de beste TV-seriene som er laget. Livet blant narkolangere, politi og politikere i Baltimore klistret vår familie foran skjermen i 60 samfulle episoder. I en tilbakevendende scene ble langere som ikke hører til på et gatehjørne skutt av noen i en forbipasserende bil. Hvordan vet de at de rette blir tatt ut?

Dette er et grunnleggende spørsmål også for immunforsvaret. Hvem hører til, hvem er fremmed? En gruppe immunceller oppfører seg som narkobaronene i «the Wire»: Kjenner jeg deg ikke, skyter jeg deg. Disse cellene kalles karakteristisk nok naturlige drepeceller, eller NK-celler og regnes som en del av det medfødte immunforsvaret. De finnes hovedsakelig i blodet, og har som en viktig oppgave å drepe alle celler som ikke sikkert gjenkjennes som egne, friske celler.

NK-celler har mange ulike reseptorer på overflaten som brukes for å sjekke andre celler. Noen av disse reseptorene gir bremsesignaler, og sier «Nei, nei», andre gir gass og sier «Ja, ja». Det som styrer beslutningen om å drepe er summen av nei og ja signaler. Omtrent som en EU-avstemning altså. Så lenge nei-siden vinner, forholder NK-cellen seg rolig. Vinner ja-siden, går NK-cellen til angrep. NK-cellereseptorer som sier «nei» gjenkjenner HLA-klasse I molekyler på celleoverflatene. Alle kroppens celler som har de kjente og kjære HLA-molekylene på overflaten vil derfor stort sett være beskyttet mot NK-celle drap. Hva «ja»-reseptorene gjenkjenner er fortsatt dårlig forstått. Uansett er ja-reseptorene alltid litt aktive. Så hvis signalet fra nei-reseptorene faller bort, er ja-signalet tilstrekkelig til at NK-cellen dreper.

NK-celler får både ja- og NEI-signaler fra andre celler. Når en celle ikke gir NEI-signaler fordi HLA-klasse I molekyler mangler, er det så suspekt at NK-cellen dreper den.

Her er et eksempel på hvordan det kan foregå: et virus som infiserer en celle, vil normalt avsløre seg ved at peptider fra virusproteinene binder seg til HLA-klasse I molekyler på cellens overflate. Dette kan T-drepecellene oppdage, for deretter å drepe den virusinfiserte cellen. Fordi det er i virusets interesse å være mest mulig usynlig for immunforsvaret, har noen virus utviklet strategier for å skjule seg ved å hindre HLA-klasse I molekylene i å komme opp på celleoverflaten. Da kan ikke T-drepecellene oppdage at cellen er virusinfisert. Men mangler HLA-molekylene, vil ikke NK-cellene få stoppsignaler gjennom nei-reseptorene. Det får i stedet NK-cellene til drepe den virusinfiserte cellen. Slik trekker likevel immunforsvaret det lengste strået i kampen mot viruset.

Det var svenske Klas Kärre som først kom med den såkalte «missing self»-hypotesen for hvem NK-cellene dreper. På den tiden var russiske ubåter i den svenske skjærgården et problem. Kärres poeng var at for den svenske kystvakten er det tilstrekkelig å se det svenske flagget. En ubåt uten svensk flagg, er pr definisjon en fremmed (russisk) ubåt. Tilsvarende er det nok for NK-cellene at HLA-molekyler mangler, eller for Baltimores narkobaroner at noen langer narko på Killer’s corner i feil hettegenser. Konsekvensen er uansett dødelig for den det gjelder.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 14. november 2012

Baccalao

I fjor publiserte norske forskere kart over torskens gener i Nature, ett av verdens mest presisjefyllte tidsskrifter. Torsken er «vår», og har i århundrer gitt levebrød til folk langs hele norskekysten, inkludert min egen bestefar som eksporterte saltet, tørket torsk til Portugal og Brasil. Overraskelsen var derfor stor da forskerne så at torsken mangler gener for HLA-klasse II molekyler. Hvordan klarer torsken seg uten noe som er så viktig for immunforsvaret hos mennesker og mus?

HLA-molekyler er helt nødvendige for at T-celler skal kunne oppdage og reagere på fremmede stoffer både inne i, og rundt kroppens celler. Det finnes derfor to ulike typer HLA-molekyler, klasse I og klasse II. Klasse I molekyler presenterer peptider fra cellenes indre miljø, mens klasse II molekyler presenterer peptider fra cellenes ytre miljø.

HLA-klasse I molekyler finnes på overflaten av alle kroppens celler og er nødvendige for at T-drepecellene skal oppdage virusinfiserte celler. HLA-klasse II molekylene derimot finnes bare på antigenpresenterende celler.  Dette er celler som kan plukke opp og presentere fremmede stoffer (eller antigener) til T-hjelperceller. T-hjelperceller styrer mange av de andre immunforsvarscellene og spiller derfor en helt sentral rolle i immunforsvaret.

Makrofager og B-celler (som lesere av bloggen alt har blitt kjent med) kan fungere som antigenpresenterende celler. I tillegg er dendrittiske celler spesialisert for oppgaven. Disse cellene finnes i alle vev. De har lange utløpere i strukket i alle retninger for å fange opp mest mulig av det som skjer i vevet.

En bakterie tas opp av en antigen-presenterende celle (1), brytes ned og presenteres i gropa på HLA-klasse II molekyler (2) til T-hjelperceller (3) som aktiveres (4) og hjelper B-celler (5) med å lage antistoffer mot bakterien (6).

Når en bakterie eller et virus kommer inn i kroppen, vil mikroben etterhvert bli plukket opp av en antigenpresenterende celle, tatt inn i cellen og fordøyd til mindre bestanddeler. Men istedet for at alt blir brutt ned til de enkelte byggesteinene, vil antigenpresenterende celler ta vare på noen biter av proteinene. Disse bitene, eller peptidene, blir så lastet opp i gropa på HLA-klasse II molekyler og fraktet ut på overflaten av cellene. Forbipasserende T-hjelperceller med reseptorer som kan gjenkjenne den aktuelle kombinasjonen av HLA-molekyl og peptid, vil bli stimulert til å reagere. Etter hvert vil hjelpercellene begynne å sende ut signalstoffer, som gir beskjed til andre immunforsvarsceller (for eksempel B-cellene) om hva som trenges av videre innsats for å bli kvitt den aktuelle mikroben.

At HLA-klasse II molekyler og T-hjelperceller er viktige, blir godt illustrert av HIV/AIDS- epidemien. HIV infiserer T-hjelpercellene. Uten behandling vil T-hjelpercellene etterhvert bli borte, og pasientene vil dø av infeksjonssykdommer de normalt ville ha overlevet.

Så hvordan klarer torsken seg uten HLA-klasse II molekylene, som vi tror er en forutsetning for det sinnrike systemet med T-hjelperceller som øverste leder for store deler av immunforsvaret? Svaret vet vi ennå ikke sikkert.

I mellomtiden eksporterer vi fortsatt tørket torsk til Portugal, der den kalles baccalao. Baccalao serveres i utallige varianter, med og uten tomatsaus, og uten at noen bekymrer seg et øyeblikk for at fisken fra Norge mangler HLA-klasse II molekyler. .

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 22.10.2012

Med rett til å drepe

Snart kommer den nye James Bond-filmen, om helten som har rett til å drepe. Det er den 25. filmen i rekken. Vi immunologer trenger ikke vente flere år mellom hver gang vi får høre nye historier om agenter som har rett til å drepe. Vi har jo T-drepecellene.

En av de store utfordringene for immunforsvaret er å oppdage om én av kroppens celler er infisert med et virus. Virus er en kjemisk informasjonspakke som kan trenge inn i celler og overta cellens maskineri for å kopiere seg selv. Disse nye virusene vil etterhvert slippes ut av cellen og kan deretter infisere nye celler. Det som i utgangspunktet var et lite problem (nemlig noen få virus og noen få virusinfiserte celler), kan derfor fort bli et uoverstigelig problem fordi det blir så store mengder nye viruspartikler og nye virusinfiserte celler å håndtere. Det er her T-cellene med rett til å drepe kommer inn i fortellingen.

Viruspeptider bindes til HLA-molekyler, bringes til celleoverflaten og gjenkjennes av T-drepeceller

En virusinfisert celle vil alltid inneholde noen virusproteiner. Noen av disse virusproteinene vil bli klippet opp i kortere biter eller peptider. Peptidene pumpes deretter inn i det celleorganet der HLA-molekylene produseres. HLA-molekylene trenger faktisk peptidene for å bli ferdig laget. Uten et peptid i gropa er HLA-molekyler ustabile og kan falle sammen som et korthus.  Når HLA-molekylene er ferdig produsert og gropa inneholder et peptid, blir de fraktet ut til celleoverflaten. Alle celler i kroppen, bortsett fra de røde blodlegemene, har HLA-molekyler på celleoverflaten. Det er cellens måte å rapportere om de siste timenes hendelser inne i cellen.

T-drepecellene patruljerer kroppen hele tiden. De sjekker alle kroppscellene de passerer. Hver av agentcellene er på spesiell utkikk etter et bestemt virus. Hvis de finner en kroppscelle som viser fram et peptid fra dette viruset, slår de til. T-drepecellen etablerer fysisk kontakt med kroppscellen. Deretter stikker den hull på den virusinfiserte cellen så den dør. Metoden er effektiv og når jobben er gjort, fortsetter T-drepecellen videre på jakt etter flere virusinfiserte celler.

Første gang vi blir infisert av et virus, er det ikke veldig mange T-celler med rett til å drepe celler som er infisert med akkurat dette viruset. Det vil derfor ta tid før alle de virusinfiserte cellene er funnet og drept. I mellomtiden har jo viruset også hatt god tid til å formere seg og skade kroppscellene.  Første gang man blir smittet med et virus, kan man derfor oppleve å bli ganske syk. Neste gang er derimot T-drepecellene bedre forberedt. De er flere og de angriper raskere. Ofte merker vi derfor ikke at vi blir infisert av samme virus på nytt. Immunforsvaret rydder unna faren før vi merker noe som helst.

Blogginnlegg skrevet av Anne Spurkland, 13.10.12

Storeteren

Jeg er veldig glad i mat, og spiser så å si alt. Kanskje det er derfor jeg er så fascinert av immunforsvarets makrofager?

Immunforsvaret kan deles opp på ulike måter. Et viktig skille går mellom de cellene som reagerer umiddelbart på en ytre fare og de cellene som nærmest har en akademisk tilnærming, som analyserer situasjonen, veier for og imot og må bruke flere dager før de går til aksjon. Storeteren, eller makrofagen, hører med til de cellene som reagerer umiddelbart.

Makrofagene finnes rundt omkring i kroppen, i blodbanen eller i vevene. De fungerer som kroppens søppelarbeidere og fjerner døde celler, cellebiter og mikrober. Makrofagene fjerner «søppelet» ved å spise det opp og deretter bryte det ned til resirkulerbare byggesteiner. Spiseprosessen kalles fagocytose.

Makrofag som spiser og fordøyer en bakterie vist i fem trinn. L=lysosomet

Men hvordan foregår egentlig denne spisingen? Makrofager er som celler flest, stort sett runde og tilsynelatende symmetriske. Det er ingen åpning inn i cellen noe sted på overflaten av cellemembranen. Men festet i cellemembranen har makrofagen ulike proteiner som fungerer som mottakermolekyler eller reseptorer. Når noen av disse proteinene bindes til en bakterie, vil cellemembranen i dette området snart danne en stor lomme som bakterien trekkes inn i. Til slutt omsluttes bakterien helt av membran på alle sider, og lommen avsnøres så forbindelsen med overflaten blir brutt. Nå befinner bakterien seg inne i makrofagen, riktignok innkapslet i et lag med membran. Selve fordøyelsesprosessen inkluderer blant annet at det pumpes syre og blekemiddel (peroksyd) inn til bakterien, så den blir drept. Deretter smelter bakterieposen sammen med et lite celleorgan som kalles lysosomet og som er fullt av fordøyelsesenzymer. Slik blir bakterien brutt ned til sine enkelte bestanddeler, til fettsyrer, sukkerarter og aminosyrer.

Makrofager og bakterier er utvilsomt fiender. Derfor har mange bakterier utviklet strategier for å unngå makrofagenes nådeløse renholdsverk. Noen bakterier tåler syre eller ødelegger blekemiddelet og blir derfor ikke drept inne i makrofagen. En velkjent bakterie som oppfører seg slik er tuberkulosebakterien, den tåler syre og kan leve i mange år i kroppen, innkapslet i makrofager.