Kyllingfilet

I ukene før jul falt salget av rå kyllingfilet dramatisk. Antibiotikaresistente mikrober i  norsk kylling førte til nærmest hysteriske medieoppslag, som anbefalte å bare ta i kyllingfiletene med gummihansker og skrubbe kjøkkenet med klorin etterpå.

Vi hadde trodd at norske kyllinger var bedre enn ellers i Europa, der antibiotikaresistente bakterier har vært et økende problem lenge. Så viste det seg at også Norge bruker bakteriedrepende narasin i fôret, som gjør at kyllingene holder seg friskere og vokser raskere. Les videre

Inne men ute

Jeg liker å forklare studentene hvordan tarmen blir dannet, nå sist denne uken: I begynnelsen er fosteret en oval skive, som hviler på en føyelig ballong kalt plommesekken. Fordi oversiden av fosterskiven vokser mer enn undersiden, krummer fosteret seg rundt plommesekken, slik at noe av ballongen danner et rør inne i fosteret. Det blir til tarmen. Restene av plommesekken finnes der fosteret snurpes sammen, det vil si rundt navlen.

Tarmen er altså et rør inni kroppen vår som er ca 12 meter langt, fra munnen til analåpningen. Tarmen er en stor immunologisk utfordring. På den ene siden trenger vi tarmen til næringsopptak fra maten vi spiser, på den andre siden skal bakteriene som følger med maten, ikke slippe inn i kroppen og gjøre oss syke. Selv om tarmen er en del av kroppen, er selve hulrommet egentlig «utenfor» kroppen.

Fordi tarmens viktigste oppgave er næringsopptak, er tarmoverflaten inn mot hulrommet bare én celle tykk. Disse overflatecellene skal både danne en tett barriere mot tarminnholdet og samtidig aktivt ta opp næringsstoffer til kroppen. Det er opplagt at dette er et sårbart opplegg. En liten skade i dette ene cellelaget, og vips er veien åpen for bakterier inn i kroppen. Derfor finnes det rett under tarmoverflaten rikelig med T-celler og B-celler, som er klare til å reagere hvis det kommer bakterier inn i vevet. Faktisk er det riktig å si at tarmen er vårt største immunologiske organ.

Tarmen dannes fra plommeskken (A) og er et rør inne i kroppen (B). Grensen mellom hulrommet og tarmveggen er en celle tykt (C). Cellene her har ulike oppgaver: opptak av mat, forsvar mot bakterier, informere om hva som skjer i tarmen. Immunforsvarets celler er på vakt rett under overflaten, for å stoppe bakterier som kommer inn bak barrieren.

Tarmen dannes fra plommeskken (A) og er et rør inne i kroppen (B). Grensen mellom hulrommet og tarmveggen er en celle tykt (C). Cellene her er tett knyttet sammen, og har ulike oppgaver: opptak av mat, forsvar mot bakterier ved å lage slim og «antibiotika», gi informasjon om hva som skjer lokalt til resten av tarmen. Immunforsvarets T- og B-celler er på vakt rett under overflaten, for å stoppe bakterier som kommer inn bak barrieren.

Men tarmveggen har i tillegg sine egne forsvarsmekanismer. Cellene i overflaten er ikke alle sammen opptatt med å ta opp næringsstoffer. Noen av dem har spesialiserte oppgaver, som å produsere et tykt slimlag som legger seg som et klebrig teppe over alle cellene som vender ut mot tarmhulen. Bakteriene som befinner seg i tarmen, vil derfor stort sett bli fanget i dette klisteret og fraktet ut av kroppen. I tynntarmen, der næringsopptaket hovedsakelig foregår, er det ekstra viktig at det ikke finnes bakterier. Der er det celler som er spesialisert til å produsere tarmens eget «antibiotika», stoffer som selektivt dreper bakterier og hjelper til å holde tarmen steril. Endelig er det i hele tynn- og tykktarmen celler som kan skille ut signalstoffer til vevet for å varsle at tarmaktiviteten må øke. Det kan bidra til å tømme tarmen for innhold på ganske kort tid, slik at eventuelle sykdomsfremkallende bakterier får kortest mulig oppholdstid i tarmen. Får man akutt diaré, skal man altså vanligvis bare være glad til, tarmen forsøker bare å rydde opp og skylle ut uhumskhetene.

Fra stort sett å ha vært oppfattet som et uunngåelig onde, er bakteriene i tarmen på full fart til å få status som viktig premissleverandør for hvordan immunforsvaret utvikler seg og fungerer. Dyr som vokser opp i helt bakteriefrie omgivelser, har et dårlig utviklet immunforsvar. På måter som ennå er dårlig forstått, ser det ut til at den normale tarmfloraen er nødvendig for å utvikle et immunforsvar i tarmen som bare reagerer når det trengs, hverken mer eller mindre. Dette er derfor ett av mange gode argumenter for at man skal være tilbakeholdende med antibiotika. Generelt vil antibiotika drepe også deler av tarmens normalflora og bør derfor bare brukes når det er godt begrunnet.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 9. februar 2013