Gjenkjent

Skam sesong 3 tok 10 dagers pause forrige helg med et 14 sekunders klipp av nakne kropper i bevegelse. Og det på et tidspunkt der det er høyst uklart hvordan det vil gå med Isak og hans første kjærlighet, Even.

Norske og internasjonale fans startet umiddelbart strevet med å gjenkjenne kroppene. Det er umulig ved første gjennomseing å se hvem som er i klippet og hvor mange det er. Den som først publiserte en troverdig analyse var den danske Politikens journalist, Jonas Proshold, som konkluderte med at det var vår egen Isak sammen med Even i klippet.

For å unngå at vi får immunreaksjoner og betennelser uten grunn, er det kritisk nødvendig at immunsystemet vårt kontinuerlig gjør denne øvelsen: «Er det vi ser nå, denne lille fliken av informasjon, noe vi kjenner fra før, som er del av vår egen kropp, eller er det noe nytt?» Så lenge det er noe immunsystemet gjenkjenner som en del av kroppen, er alt som det skal være og ingen ting å reagere på. Men er det noe nytt og fremmed, er det sannsynligvis behov for en reaksjon.

Tre ulike strategier for å gjenkjenne fremmede.

Tre ulike strategier immunsystemet bruker for å gjenkjenne det som er fremmed. I: NK-celler reagerer på fravær av det som er kjent. II: Makrofager (MØ) reagerer på fremmede strukturer som ikke finnes i egen kropp. III: T-celler er trent til å gjenkjenne selv (MHC) pluss fremmed (peptid; en bit av et protein)

Denne evnen til å skille mellom eget og fremmed, mellom selv og ikke-selv, er immunsystemets aller viktigste egenskap. Utfordringen kan løses på mange ulike måter. En strategi er å begrense seg til å kjenne igjen det som er kjent og konkludere med at alt annet er fremmed og dermed farlig. Dette er slik naturlige drepeceller opererer. Det tilsvarer Skamfans som gjenkjenner Even og Isak på føflekkene som så vidt er synlige i klippet og så slår seg til ro med at Isak er sammen med en vi kjenner. Altså ingen grunn til å bekymre seg.

En annen strategi er å ha systemer for å kjenne igjen strukturer som normalt ikke finnes i kroppen, men som mikrober svært ofte benytter seg av. Det er slik makrofager oppdager bakterier, og dermed blir i stand til å varsle resten av immunsystemet om at det er fare på ferde. Dette er en ganske krevende øvelse, hvis utvalget fremmede er stort. Det tilsvarer at enhver Skamfan må kunne kjenne igjen enhver fremmed Tinderdate som Isak kunne ha vært sammen med i klippet. Helt urealistisk for Skam-fansen selvsagt, men faktisk en immunstrategi som alle flercellete organismer, inkludert oss, benytter seg av i en eller annen variant.

En tredje strategi er å være åpen for absolutt alle muligheter, men passe på å trene systemet slik at det bare reagerer når det blir endringer i det som er kjent. T-celler trenes opp i thymus til å skille mellom kroppens egne proteiner og alle andre. T-celler undersøker innholdet i gropa på HLA-molekyler, som finnes på overflaten av alle celler. Hvis T-cellene oppdager noe nytt, vil de kunne bli aktivert for at den mulige faren blir fjernet. Selv om vi har mange T-celler, kan hver T-celle bare reagere på noen få ulike fremmede proteiner. En T-celle som har gjenkjent et fremmed protein bundet til kroppens egne HLA-molekyler, vil derfor dele seg flere ganger, og i løpet av en tid gi opphav til en mengde kopier av seg selv, en såkalt klon. Vi får mange av akkurat den vi trenger. I Skamuniverset vil det tilsvare at én eller noen få Skamfans klarer å gjenkjenne (korrekt, får vi håpe) at Isak er sammen med en person forskjellig fra Even. På kort tid vil akkurat denne fansens stemme bli den dominerende i strømmen av meldinger om #Skam på sosiale medier, ved at meldingen retweetes og deles og dermed spres over alt.

Nå er det heldigvis bare to dager igjen, så er spekulasjonene over, og Skam sesong 3 fortsetter med nye klipp.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 12. november 2016

 

Yang og Yin

Yang og Yin er gamle kinesiske begreper for grunnkreftene som skaper orden i naturen og i menneskene. De to elementene utfyller hverandre gjensidig. Det finnes mange slike par av tilsynelatende motsetninger: natt og dag, hånd og hanske, nøkkel og lås. Immunologien har sin egen versjon av Yang og Yin, nemlig antistoff og antigen. Les videre

Eksamensteknikk

Før påske var det eksamen i ernæring. Jeg hadde gleden av å lese noen av besvarelsene. Ett av spørsmålene handlet om bakteriene i tarmen. Hvordan beskyttes tarmkanalen mot potensielt skadelige bakterier?

En god besvarelse på dette spørsmålet bør liste opp ganske mange ulike mekanismer, knyttet til hvordan tarmkanalen er bygget opp og hvordan den fungerer, nettopp stoff som har vært gjennomgått i ernæringsukene. Påfallende mange studenter glemte å nevne IgA antistoffer. Det tilhører nemlig immunsystemet, som var pensum til forrige eksamen.

I veggen i tarmkanalen, fra munnen til endetarmen, finnes det immunceller. Det er spesielt mange av dem i tynntarmen. Der finnes det også områder som er spesialisert for at immunceller skal møtes og snakke sammen. En viktig oppgave for immuncellene i tarmveggen er å produsere IgA antistoffer mot bakteriene i tarmen.

Antistoffer lages av B-celler. Antistoffene kan binde seg til bestemte strukturer på bakterier eller virus. Slik hindrer de mikrobene i å gjøre skade. Antistoffer er snedig bygget opp. De består av to like armer som kan gripe fatt i samme struktur på mikrobene. Det betyr at ett antistoff kan binde to like bakterier. Hvordan bindingsstedene er bygget opp varierer fra antistoff til antistoff. Den delen av antistoffet som holder de to armene sammen er derimot den samme på tvers av mange antistoffer. Men også her finnes det flere ulike typer. IgA er en av dem.

IgA antistoffer produseres i tarmveggen og transporteres ut til overflaten gjennom overflatecellene. Bakterier i vevet eller i cellene kan fraktes ut på overflaten sammen med IgA. IgA binder til bakteriene og hindrer dem i å trenge inn i vevet.

IgA antistoffer produseres i tarmveggen og transporteres ut til overflaten gjennom overflatecellene. Bakterier i vevet eller inne i overflatecellene kan fraktes ut på overflaten bundet til IgA. IgA i slimlaget utenpå overflatecellene binder sammen bakteriene i store «klumper» og hindrer dem i å trenge inn i vevet. Bakteriene blir med slimet ut av kroppen.

IgA antistoffer har den unike egenskapen at de kan transporteres tvers gjennom cellene som kler slimhinnene våre. Antistoffer som lages i vevet rett under slimhinnene, kan dermed transporteres ut til overflaten og virke der mikrobene befinner seg. Hvis en mikrobe mot formodning skulle komme seg inn i overflate cellene eller over i vevet, kan IgA binde seg til mikroben og frakte den med ut til overflaten igjen.

Det lages IgA antistoffer under alle kroppens slimhinner (i tarmkanalen, luftveiene, urinveiene). Faktisk er det IgA det antistoffet det lages mest av i kroppen. Som navnet antyder er slimhinnene dekket av et lag med slim. Slimet inneholder rikelig med IgA antistoffer. IgA er vanligvis bundet sammen to og to. Molekylet har derfor fire like armer, som effektivt binder og lager store «klumper» av mikrober og antistoffer. Så i stedet for at mikrobene trenger inn i kroppen, blir de heller skyllet ut med avføringen, hostet opp eller tisset ut av kroppen.

Spedbarn har ikke begynt å lage sine egne antistoffer. De får IgG antistoffer fra mor gjennom overføring i morkaken, mens de får IgA antistoffer fra mor gjennom morsmelken. Det passer jo veldig bra, for IgA antistoffene skal jo nettopp virke i tarmen. Det er forresten IgA antistoffene i melken fra kuer som nettopp har født som gjør at det går an å lage råmelkspudding. Melken inneholder like mye protein som eggehvite, så det er ikke rart den stivner ved oppvarming.

Jeg ble litt skuffet over at mange studenter ikke nevnte IgA i sin eksamensbesvarelse om forsvaret vårt mot bakterier i tarmen. Det holder ikke at immunforsvaret var pensum i forrige semester. Hele poenget er jo at studentene etter hvert skal kunne alt, og derfor også skal kunne trekke veksler på tidligere kunnskap.

God eksamensteknikk er å først ta et raskt fulgeperspektiv over oppgavesettet og skrive ned stikkord (= hjernestorming), før man begynner å svare i detalj. Da kan det hende at også gammel kunnskap, som funksjonen til IgA-antistoffer på kroppens slimhinner, er relevant. I disse eksamenstider er det et godt råd til alle, ikke bare til medisinstudenter.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 13. mai 2014

 

Doffen

Den insisterende guttungen Doffen, er blant klassikerne i norsk radiohistorie. Sketsjen der Doffen vil vite hva leveren gjør, er en studie i bortforklaringens kunst. Onkelen prøver fortvilet å pense samtalen over på en annen kroppsdel, men Doffen gir seg ikke. «Men hva GJØR leveren, da?» Les videre

Snusfornuftig

«Om man inviterer en jente på date på en restaurant, betaler man for henne da?» spurte Mats på twitter i går. Mitt umiddelbare svar var: «Nei, norske jenter betaler middagen sin selv». Kvinner skal ikke sette seg i et avhengighetsforhold til en mann allerede fra første date. Det finnes det også gode immunologiske argumenter for.

Les videre

Humla

I bloggsfæren pågår det for tiden en humleutfordring: Skriv om humla, den er vår gode venn. Humler hører med til arten bier. Disse insektene er svært viktige for pollinering av blomster, så vi kan få grønnsaker, frukt og bær. Men både humler og bier er i sterk tilbakegang, og enkelte humlearter er i ferd med å bli helt borte!

Denne begynnende økologisk katastrofen er det all grunn til å ta alvorlig. Likevel er det kanskje en god nyhet for de få av oss som reagerer kraftig på humlestikk. Faktisk kan insektstikk noen ganger være livstruende. Den som er stukket får raskt blodtrykksfall, tette luftveier og kan dø uten behandling med adrenalin. Den første som studerte dette var Charles Richet.

Inspirasjonen kom fra prins Albert av Monaco, som foreslo at Richet skulle undersøke hvordan giften til en tropisk brennmanet virket. Richet injiserte derfor manetgift i noen forsøkshunder. Etter noen dager var endel av dyrene døde, mens noen overlevde uten symptomer. Richet syntes dyrene så friske ut, og brukte dem i et nytt giftforsøk to-tre uker senere. Nå skjedde noe merkelig. Hundene som første gangen hadde tålt en stor dose manetgift, fikk nå akutt blodtrykksfall, pustevansker og døde, selv etter små mengder gift. Hundene var blitt mye mer følsomme og reagerte mye raskere på giften. Dette var det motsatte av hva Richet hadde forventet, så han kalte reaksjonen for anafylakse i motsetning til profylakse (eller forebygging).

Det viste seg at også andre stoffer kunne utløse anafylaksi etter gjentatte injeksjoner i huden. Richet fant også ut at overfølsomheten kunne overføres fra ett dyr til et annet ved hjelp av blodserum. Det var altså noe i blodet som gav overfølsomhetsreaksjonen. For denne oppdagelsen fikk Richet Nobelprisen i medisin i 1913.

Første gang man stikkes av en humle vil giften kunne stimulere B-celler til å lage igE antistoffer. Neste gang man blir stukker, vil det være mastceller  (MC) i lærhuden som er dekket av disse IgE antistoffene. Giften vil binde seg til IgE på mastcellene, som så tømmer ut små blærer med histamin til vevet. Histamin får blodkarene til å utvide seg, så blodtrykket faller.

Anafylaksi ved humlestikk: Første gang man stikkes vil giften kunne stimulere B-celler til å lage igE antistoffer. Neste gang man blir stukket, finnes det i lærhuden mastceller (MC) som er dekket av disse IgE antistoffene. Giften vil binde seg til IgE på mastcellene, som så tømmer histamin ut i vevet. Histamin får blodkarene til å utvide seg, så blodtrykket faller.

Nå vet vi at anafylaksi skyldes at noen B-celler danner antistoffer av IgE type mot giftstoffet når det blir tilført gjennom huden første gang. Disse antistoffene har en konstant del, som binder seg spesielt sterkt til antistoffreseptorer på overflaten av mastceller. Mastceller er i slekt med både makrofager og granulocyter og er en viktig del av immunforsvaret. De finnes i vevet under alle kroppens overflater, ikke minst i huden. Mastcellene inneholder tallrike små blærer, fylt med histamin.

Mesteparten av IgE antistoffene vi har i kroppen er bundet til mastceller. Hvis vi har dannet IgE antistoffer mot et fremmed stoff, som humle- eller manetgift, vil mastcellene våre være dekket av disse antistoffene. Så snart IgE antistoffene har bundet seg til «sitt molekyl», for eksempel manetgift, vil mastcellene tømme blærene med histamin ut i vevet. Histamin får blodårene til å utvide seg og luftveiene til å trekke seg sammen. Hvis mange nok mastceller blir aktivert på én gang, vil vi derfor få livstruende blodtrykksfall og pustevansker.

Når Richet sprøytet manetgift i hundene for annen gang, var mastcellene deres dekket med IgE antistoff mot giften. Det var mastcellenes histaminutslipp som gjorde hundene så fort dårlige, selv med minimale mengder gift. Når overfølsomheten kunne overføres med blodoverføring fra én hund til en annen, skyldtes det IgE antistoffer mot manetgiften.

Det er vanligvis ikke farlig å bli stukket av en bie eller en humle, og de aller færreste utvikler IgE antistoffer mot giften etter å ha blitt stukket én gang eller to. Humler stikker heller vanligvis ikke, med mindre man tråkker på dem, eller irriterer dem på annen måte. Så la humla være i fred og vær glad når du ser den. Plant gjerne blomster som humla liker. Og for deg som vet at du er sterkt allergisk mot humle- eller biestikk, husk alltid å ha med EpiPen med adrenalin (opphever virkningen av histamin).

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 13. mai 2013

Nettbank

For å komme inn i nettbanken min trenger jeg å oppgi personnummeret, deretter et tilfeldig tall fra kodebrikken og til slutt et personlig passord. Jeg må altså gi tre signaler for å aktivere nettbanken. Det er for at banken skal være helt sikker på at jeg faktisk er meg, og at jeg ønsker å komme inn i nettbanken. 

Immunforsvaret har et liknende sikkerhetssystem. Når mikrober kommer inn i kroppen, må trusselen håndteres. Samtidig er det viktig å ikke overreagere. Noe av det første som skjer er at mikrobene aktiverer dendrittiske celler som spiser dem. Deretter vil disse profesjonelle antigenpresenterende cellene oppsøke nærmeste lymfeknute for å stimulere T-celler til å starte en tilpasset immunrespons mot mikroben. Men T-cellene reagerer ikke sånn uten videre.

Bakterier aktiverer profesjonelle antigenpresenterende celler. Aktiverte antigenpresenterende celler (aAPC) kan aktivere T-celler ved hjelp av tre signaler: 1) HLA pluss peptid fra mikroben. 2) Protein (B7) som kan binde seg til liknende protein (CD28) på T-cellen. 3) Cytokiner som gir T-cellen informasjon om hva slags immunreaksjon som trenges.

Hvis jeg istedet for å være bankkunde hadde vært en profesjonell antigenpresenterende celle, hadde jeg måttet gi tre signaler for å få aktivert T-cellen. Det første signalet er et HLA-molekyl med et peptid fra mikroben bundet til seg som passer akkurat til T-cellens egen reseptor. Det tilsvarer mitt unike fødselsnummer som nettbanken ber om først. Deretter må den antigenpresenterende cellen gi T-cellene et signal 2 som viser at den selv er aktivert og mener alvor. Det er bare aktiverte antigenpresenterende celler som kan gi dette signalet til T-cellene. Alle andre celler mangler de nødvendige molekylene på celleoverflaten. De har rett og slett ikke kodebrikken. Det tredje signalet T-cellen trenger, består av ett eller flere hormoner eller cytokiner. Aktiverte antigenpresenterende celler skiller ut flere slike cytokiner, og sammensetningen av cytokinene gir T-cellen beskjed om hva slags type immunreaksjon som trengs.

Hvorfor dette sterke fokuset på sikkerhet og kontroll? Det er alltid HLA-molekyler på overflaten av alle celler, også på profesjonelle antigenpresenterende celler. HLA-molekylenes grop er vanligvis fylt med et peptid fra et av kroppens egne proteiner. T-cellene våre overser disse HLA-peptid kompleksene, delvis fordi de er lært opp til det i thymus, delvis fordi de bare får dette første signalet, men ikke signal 2 og 3. Det at T-cellene trenger to ekstra signaler for å bli aktivert, er en forsikring mot at T-cellene ikke blir stimulert til å angripe kroppens egne celler. Faktisk er det slik at hvis T-cellene bare får det første signalet uten de to neste, kan det få motsatt effekt. T-cellene kan bli ute av stand til å reagere ved en senere anledning. Akkurat slik passordbeskyttede websider kan bli blokkert hvis du ikke husker passordet.

Jeg er veldig glad for at det er vanskelig å aktivere nettbanken, jeg ønsker jo ikke at andre skal ha tilgang til mine penger. På samme måte er jeg veldig glad for at mine T-celler ikke blir aktivert i utide. Siden det bare er aktiverte antigenpresenterende celler som kan gi signal 2, og siden antigenpresenterende celler bare aktiveres i forbindelse med fare, har vi en sikkerhet for at T-cellene bare blir aktivert når det er nødvendig. Siden T-cellene er nøkkelen til det tilpassete immunforsvaret, er denne passordbeskyttelsen en viktig mekanisme for å hindre at immunforsvaret angriper kroppens eget vev.

Hvis T-celler likevel blir aktivert til å angripe kroppens egne celler, kan det gi autoimmun sykdom. Det blir akkurat som når et hackerangrep mot nettbanken lykkes i å aktivere en mengde bankkonti uten bruk av de vanlige passordene og sikkerhetskontrollene.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 19. april 2013

PS: Vil du vite mer om hackerangrep i immunsystemet? Norsk selskap for immunologi arrangerer åpne populærvitenskapelige seminarer om autoimmune sykdommer i Litteraturhuset fredag 26. april kl. 11.00-15.00 og på Haukeland universitetssjukehus, Birkhaugsalen, Sentralblokken samme dag 10.00-14.00.

Beliebers

Denne uken oppsøker 60 000 norske jenter Telenor Arena for å oppleve unggutten Justin Bieber «live». Justin er en sympatisk ung mann som synger godt. Han kunne vært sønnen min, og i så fall ville jeg ha vært veldig stolt av ham. Men det stopper der. Jeg har ikke billett til Telenor Arena. Så hva er forskjellen på meg og de elleville jentene, som bare MÅ til Oslo på Justin-konsert? Jeg drister meg til å svare hormoner. De unge jentene er midt i puberteten, og Justin representerer en ventil for nye, ukjente og boblende følelser.

Hormoner er ulike stoffer som samordner aktiviteten til cellene i kroppen. Hormonene lages av spesialiserte celler og fraktes med blodet for å virke på andre celler i kroppen.  Noen hormoner trenger vi like mye av hele livet, slik som insulin, som regulerer blodsukkeret, mens andre hormoner er viktigst i visse situasjoner eller faser av livet. Kjønnshormonene er eksempel på det siste.

Immunforsvaret har sitt eget nettverk av signalstoffer som er helt nødvendig for at immuncellene skal utvikle seg og utføre oppgavene sine på rett måte. Signalstoffene produseres av immuncellene og virker vanligvis bare i cellenes nærmiljø. Disse stoffene fungerer som hormoner, men kalles av historiske grunner for cytokin, interleukin eller interferon og ikke for hormon.

A) Hormoner produseres av en celle og fraktes i blodet til en annen celle (endokrin effekt). B) Cytokin lages av en celle som virker på en annen celle i nærmiljøe (parakrin effekt). C) Celle lager cytokin som virker på den cell (autokrin effekt).

A) Hormon lages og skilles ut av en celle og fraktes i blodet til en annen celle der hormonet bindes til reseptorer og gir en forandring i målcellen (endokrin effekt). B) Cytokin (eks TNF-a) lages og skilles av en celle, og virker på en annen celle i nærmiljøet (parakrin effekt). C) En celle lager og skiller ut cytokin (eks IL-2) som virker på reseptorer den selv har på overflaten (autokrin effekt).

Ett av de første cytokinene som ble funnet, er interleukin-2 (eller IL-2). Det fungerer som veksthormon for T-celler, og T-cellene produserer faktisk dette hormonet selv.  IL-2 er nødvendig for at en T-celle skal dele seg mange ganger. Slik mangedobling av en enkelt T-celle som reagerer på en bestemt mikrobe, er et viktig virkemiddel i vårt tilpassete immunforsvar. Det skjer på denne måten: Etter at en T-celle først er blitt stimulert (ved at T-cellens reseptor binder seg til et bestemt peptid/HLA-kompleks), vil den få reseptorer for IL-2 på celleoverflaten. Det IL-2 som cellen skiller ut, blir straks bundet til disse reseptorene, som så gir et signal til cellen om å fortsette å lage IL-2 og også å fortsette å dele seg.

Et annet viktig cytokin er TumorNekroseFaktor-alfa, eller TNF-α. Det er et cytokin som blant annet skilles ut av aktiverte makrofager, helt fra starten av en mikrobeinvasjon. TNF-α påvirker blodkarene så mer væske lekker ut i vevet sammen med komplement, og slik at immunceller krysser åreveggen for å komme til åstedet og delta i forsvaret mot mikroben. 

Både IL-2 og TNF-α er viktige hormoner i både oppstart og vedlikehold av immunreaksjoner. Fordi de spiller så sentrale roller, og fordi vi har kjent til dem i såpass lenge, finnes det nå effektive medisiner som blokkerer virkningen av disse signalstoffene. Slike medisiner brukes blant annet ved organtransplantasjoner og ved leddgikt og tarmbetennelser. Men det finnes også mange andre cytokiner som bidrar til å regulere immunforsvaret og som kanskje etterhvert kan bli mål for nye behandlingsformer ved ulike sykdommer.

Dette blir litt på samme måte som belieberne: Det finnes etterhvert mange måter å påvirke kjønnshormonene på. Puberteten kan utsettes eller fremmes ved hjelp av hormoner. Og fruktbarheten kan reguleres ved hjelp av kjønnshormoner i form av P-piller. Om det også er mulig å påvirke gamle damer som meg til å kjøpe Bieberbillett ved hjelp av kjønnshormoner, gjenstår å se.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 16. april 2013

Jeg er meg og du er deg

Da min søster var 4 år fikk hun kusma. Takket være barnevaksinasjonsprogrammet er sykdommen nå svært sjelden i Norge. Kusma er en virusinfeksjon i spyttkjertlene, som kan hovne ganske dramatisk opp. Min søster var ekstra kraftig rammet. Da hun en morgen så seg i speilet, kom det ettertenksomt: «Kommer jeg fortsatt til å hete Gina?»

Replikken har blitt stående i vår familiehistorie som et lysende eksempel på et barns skarpe observasjonsevne og identitetsutvikling. Hva vil det si å være meg? Vil jeg fortsette å være meg uansett? Å ha klart for seg at jeg er meg og du er deg, er et viktig steg på veien til å bli et selvstendig, modent menneske.

Immunforsvarets T-celler må være sikre på hva som er "meg", og hva som er "ikke meg".

Immunforsvarets T-celler må være sikre på hva som er «meg», og hva som er «ikke meg». (APC=antigenpresenterende celle)

Slik er det med immunforsvaret også. Det er kritisk nødvendig at immunforsvarets celler vet hva som er «meg» og hva som er «fremmed». Immunforsvaret har kraftige våpen for å bekjempe invaderende mikrober og syke egne celler. Hvis disse våpnene rettes mot kroppens friske celler, kan vi bli alvorlig syke. Slike sykdommer (for eksempel leddgikt og diabetes) kalles autoimmune, fordi immunforsvaret angriper kroppens selv.

Immunforsvaret er et toegget sverd. Det er bra å ha et kraftig våpen for å bekjempe inntrengere. Men når det samme våpenet rettes mot egne celler blir det en alvorlig trussel. Et sterkt immunforsvar kan derfor også bety økt risiko for å få en autoimmun sykdom. Det blir som i USA, der svært mange har skytevåpen. Å kunne forsvare seg selv er en grunnlovsfestet rett ingen politikere tørr å rokke. Konsekvensen er at i USA er det en dramatisk høy risiko for å bli skutt og drept, sammenliknet med andre land der folk stort sett ikke har skytevåpen.

For meg som immunolog har derfor det populære begrepet å «styrke immunforsvaret» uklar betydning. Det er mye viktigere at immunforsvaret klarer å skille «meg» fra alt annet, enn at det blir enda sterkere bevæpnet. Hvordan immunforsvaret klarer dette skillet er fortsatt ikke fullt forstått. Det er også mange ubesvarte spørsmål knyttet til hvorfor immunforsvaret tilsynelatende mister evnen til å overse eget vev så autoimmune sykdommer oppstår.

Min søster ble usikker på om hun fortsatt var seg selv i forbindelse med en infeksjonssykdom. Det samme kan skje med immunforsvaret. Når vi blir invadert av en mikrobe, vil immunforsvaret mobilisere og enkelte T-celler og B-celler vil bli aktivert for å bekjempe mikroben. Noen ganger vil disse T-cellene og B-cellene ikke lenger se forskjell på eget vev og mikroben. Hvis det skjer, kan det hende at selv etter at mikroben er borte fra kroppen, vil immunforsvaret fortsette kampen, men nå mot eget vev.

Autoimmunitet og hvordan kroppen skiller eget fra fremmed vil jeg skrive en god del mer om på bloggen etterhvert.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 6 desember 2012

Killers’ corner

The Wire er en av de beste TV-seriene som er laget. Livet blant narkolangere, politi og politikere i Baltimore klistret vår familie foran skjermen i 60 samfulle episoder. I en tilbakevendende scene ble langere som ikke hører til på et gatehjørne skutt av noen i en forbipasserende bil. Hvordan vet de at de rette blir tatt ut?

Dette er et grunnleggende spørsmål også for immunforsvaret. Hvem hører til, hvem er fremmed? En gruppe immunceller oppfører seg som narkobaronene i «the Wire»: Kjenner jeg deg ikke, skyter jeg deg. Disse cellene kalles karakteristisk nok naturlige drepeceller, eller NK-celler og regnes som en del av det medfødte immunforsvaret. De finnes hovedsakelig i blodet, og har som en viktig oppgave å drepe alle celler som ikke sikkert gjenkjennes som egne, friske celler.

NK-celler har mange ulike reseptorer på overflaten som brukes for å sjekke andre celler. Noen av disse reseptorene gir bremsesignaler, og sier «Nei, nei», andre gir gass og sier «Ja, ja». Det som styrer beslutningen om å drepe er summen av nei og ja signaler. Omtrent som en EU-avstemning altså. Så lenge nei-siden vinner, forholder NK-cellen seg rolig. Vinner ja-siden, går NK-cellen til angrep. NK-cellereseptorer som sier «nei» gjenkjenner HLA-klasse I molekyler på celleoverflatene. Alle kroppens celler som har de kjente og kjære HLA-molekylene på overflaten vil derfor stort sett være beskyttet mot NK-celle drap. Hva «ja»-reseptorene gjenkjenner er fortsatt dårlig forstått. Uansett er ja-reseptorene alltid litt aktive. Så hvis signalet fra nei-reseptorene faller bort, er ja-signalet tilstrekkelig til at NK-cellen dreper.

NK-celler får både ja- og NEI-signaler fra andre celler. Når en celle ikke gir NEI-signaler fordi HLA-klasse I molekyler mangler, er det så suspekt at NK-cellen dreper den.

Her er et eksempel på hvordan det kan foregå: et virus som infiserer en celle, vil normalt avsløre seg ved at peptider fra virusproteinene binder seg til HLA-klasse I molekyler på cellens overflate. Dette kan T-drepecellene oppdage, for deretter å drepe den virusinfiserte cellen. Fordi det er i virusets interesse å være mest mulig usynlig for immunforsvaret, har noen virus utviklet strategier for å skjule seg ved å hindre HLA-klasse I molekylene i å komme opp på celleoverflaten. Da kan ikke T-drepecellene oppdage at cellen er virusinfisert. Men mangler HLA-molekylene, vil ikke NK-cellene få stoppsignaler gjennom nei-reseptorene. Det får i stedet NK-cellene til drepe den virusinfiserte cellen. Slik trekker likevel immunforsvaret det lengste strået i kampen mot viruset.

Det var svenske Klas Kärre som først kom med den såkalte «missing self»-hypotesen for hvem NK-cellene dreper. På den tiden var russiske ubåter i den svenske skjærgården et problem. Kärres poeng var at for den svenske kystvakten er det tilstrekkelig å se det svenske flagget. En ubåt uten svensk flagg, er pr definisjon en fremmed (russisk) ubåt. Tilsvarende er det nok for NK-cellene at HLA-molekyler mangler, eller for Baltimores narkobaroner at noen langer narko på Killer’s corner i feil hettegenser. Konsekvensen er uansett dødelig for den det gjelder.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 14. november 2012