Gjenkjent

Skam sesong 3 tok 10 dagers pause forrige helg med et 14 sekunders klipp av nakne kropper i bevegelse. Og det på et tidspunkt der det er høyst uklart hvordan det vil gå med Isak og hans første kjærlighet, Even.

Norske og internasjonale fans startet umiddelbart strevet med å gjenkjenne kroppene. Det er umulig ved første gjennomseing å se hvem som er i klippet og hvor mange det er. Den som først publiserte en troverdig analyse var den danske Politikens journalist, Jonas Proshold, som konkluderte med at det var vår egen Isak sammen med Even i klippet.

For å unngå at vi får immunreaksjoner og betennelser uten grunn, er det kritisk nødvendig at immunsystemet vårt kontinuerlig gjør denne øvelsen: «Er det vi ser nå, denne lille fliken av informasjon, noe vi kjenner fra før, som er del av vår egen kropp, eller er det noe nytt?» Så lenge det er noe immunsystemet gjenkjenner som en del av kroppen, er alt som det skal være og ingen ting å reagere på. Men er det noe nytt og fremmed, er det sannsynligvis behov for en reaksjon.

Tre ulike strategier for å gjenkjenne fremmede.

Tre ulike strategier immunsystemet bruker for å gjenkjenne det som er fremmed. I: NK-celler reagerer på fravær av det som er kjent. II: Makrofager (MØ) reagerer på fremmede strukturer som ikke finnes i egen kropp. III: T-celler er trent til å gjenkjenne selv (MHC) pluss fremmed (peptid; en bit av et protein)

Denne evnen til å skille mellom eget og fremmed, mellom selv og ikke-selv, er immunsystemets aller viktigste egenskap. Utfordringen kan løses på mange ulike måter. En strategi er å begrense seg til å kjenne igjen det som er kjent og konkludere med at alt annet er fremmed og dermed farlig. Dette er slik naturlige drepeceller opererer. Det tilsvarer Skamfans som gjenkjenner Even og Isak på føflekkene som så vidt er synlige i klippet og så slår seg til ro med at Isak er sammen med en vi kjenner. Altså ingen grunn til å bekymre seg.

En annen strategi er å ha systemer for å kjenne igjen strukturer som normalt ikke finnes i kroppen, men som mikrober svært ofte benytter seg av. Det er slik makrofager oppdager bakterier, og dermed blir i stand til å varsle resten av immunsystemet om at det er fare på ferde. Dette er en ganske krevende øvelse, hvis utvalget fremmede er stort. Det tilsvarer at enhver Skamfan må kunne kjenne igjen enhver fremmed Tinderdate som Isak kunne ha vært sammen med i klippet. Helt urealistisk for Skam-fansen selvsagt, men faktisk en immunstrategi som alle flercellete organismer, inkludert oss, benytter seg av i en eller annen variant.

En tredje strategi er å være åpen for absolutt alle muligheter, men passe på å trene systemet slik at det bare reagerer når det blir endringer i det som er kjent. T-celler trenes opp i thymus til å skille mellom kroppens egne proteiner og alle andre. T-celler undersøker innholdet i gropa på HLA-molekyler, som finnes på overflaten av alle celler. Hvis T-cellene oppdager noe nytt, vil de kunne bli aktivert for at den mulige faren blir fjernet. Selv om vi har mange T-celler, kan hver T-celle bare reagere på noen få ulike fremmede proteiner. En T-celle som har gjenkjent et fremmed protein bundet til kroppens egne HLA-molekyler, vil derfor dele seg flere ganger, og i løpet av en tid gi opphav til en mengde kopier av seg selv, en såkalt klon. Vi får mange av akkurat den vi trenger. I Skamuniverset vil det tilsvare at én eller noen få Skamfans klarer å gjenkjenne (korrekt, får vi håpe) at Isak er sammen med en person forskjellig fra Even. På kort tid vil akkurat denne fansens stemme bli den dominerende i strømmen av meldinger om #Skam på sosiale medier, ved at meldingen retweetes og deles og dermed spres over alt.

Nå er det heldigvis bare to dager igjen, så er spekulasjonene over, og Skam sesong 3 fortsetter med nye klipp.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 12. november 2016

 

Yang og Yin

Yang og Yin er gamle kinesiske begreper for grunnkreftene som skaper orden i naturen og i menneskene. De to elementene utfyller hverandre gjensidig. Det finnes mange slike par av tilsynelatende motsetninger: natt og dag, hånd og hanske, nøkkel og lås. Immunologien har sin egen versjon av Yang og Yin, nemlig antistoff og antigen. Les videre

Nellikappelsin

Noe av det koseligste jeg vet før jul er å lage nellikappelsiner. De lukter godt av nellik og appelsin. De er lette å lage, også for dem med mindre veltrent finmotorikk. Og de oransje kulene med brune prikker ser pene ut der de henger i vinduet. De minner faktisk litt om viruspartikler.

Virus består av et skall bygget opp av noen få ulike proteiner, som til gjengeld er brukt igjen og igjen, akkurat som nellikspikrene i appelsinskallet. Gjemt inne i skallet finnes virusets genmateriale. Ved å binde seg til overflaten på en kroppscelle kan viruset tømme genmaterialet sitt inn i cellen og få laget nye viruspartikler.

Selv om vi har immunforsvarets drepeceller som kan oppdage og fjerne virusinfiserte kroppsceller, er det også viktig så sant det er mulig, å hindre viruset i å trenge inn i kroppscellene i første omgang. Oppgaven er ikke triviell, siden det på forhånd ikke er kjent hvordan viruset vil se ut. Det er rett og slett et hav av mulige virusproteiner vi må kunne forsvare oss mot.

Virus stimulerer B-celler til produksjon av antistoffer. Antistoffer nøytraliserer virus ved å danne immunkomplekser.

Det er her immunforsvarets tippeselskap kommer til sin rett. Ved å tilfeldig kombinere noen få genmotiver på mange ulike måter, blir kroppen utstyrt med flere millioner ulike B-celler som hver har en bestemt reseptor. Noen få av disse B-cellene har reseptorer som kan binde seg til «nellikspikrene» i en bestemt viruspartikkel. B-celler som har bundet seg til et virus, vil bli stimulert til å dele seg og etter hvert produsere reseptorer som skilles ut til blodet. Det er slike frie reseptorer som kalles antistoffer. «Nellikspikrene» som antistoffene kan binde seg til kalles «antigener».

Og nå kommer et poeng som jeg synes er utrolig stilig. Antistoffer består av to helt like armer som kan binde antigener. Armene er bundet sammen av en felles del, som i all hovedsak er lik for alle antistoffer. Når et antistoff binder seg til en viruspartikkel, kan begge armene binde seg til hver sin «nellikspiker» på samme virus. Men like gjerne kan den ene armen av et antistoff binde seg til en viruspartikkel og den andre armen til en annen viruspartikkel. Slik kan det dannes en stor «klump» av viruspartikler og antistoffer. Viruspartiklene er nøytralisert, og klarer ikke å infisere kroppscellene lenger. Og siden hele klumpen er dekket av antistoffer kan den bli gjenkjent og spist opp av makrofager.

Og voila, viruset er nesten eliminert. De få som slipper unna og likevel infiserer kroppscellene tar drepecellene seg av.

PS Akkurat på samme måte som for drepecellene, tar det dessverre flere dager før B-cellene har rukket å dele seg og lage tilstrekkelig med antistoffer for å nøytralisere et invaderende virus. Så første gang man blir infisert av et bestemt virus vil man kunne bli ganske syk før immunforsvaret får situasjonen under kontroll. Neste gang samme virus prøver seg, har vi både antistoffer og drepeceller klare, og ofte merker vi derfor ikke at vi er blitt infisert på nytt, så raskt blir viruset eliminert.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, 20. oktober 2012

Gropa

Da kjæresten min omsider kom hjem fra Afrika i 1989 hadde vi bak oss to år med intens brevskriving. Jeg hadde skrevet om livet som forskerspire, han om livet i bushen. Likevel stusset jeg litt da han morgenen etter gjensynet i Paris, etter en natt i en billig hotellseng, fortalte at han hadde drømt at vi var konkurrende peptider i HLA-gropa!

Det store spørsmålet for immunforskere tidlig på 80-tallet var hvordan immunforsvarets viktige T-celler kunne «se» fremmede stoffer.  Stoffer som immunforsvaret kan reagere på, blir kalt antigener.  T-cellene reagerer bare på antigener som sitter på andre celler, ikke på stoffer som flyter fritt i blodet. Men det var klart at T-cellene trengte noe mer enn antigenet for å reagere. Dette «noe» var en arvelig faktor som varierte fra person til person, og som ble kalt for HLA (humant leukocyt antigen). Hvordan dette virket var uklart. Den modellen som syntes mest sannsynlig var at T-cellene så antigen som satt tett inntil HLA på celleoverflatene.

Ulike framstillinger av HLA-gropa. Pamelas grop er en skjematisk tegning av proteinstrukturen til HLA, sett ovenfra. Samme vinkel som T-cellen ser gropa fra.

I 1987 kom endelig svaret alle ventet på. En ung forsker, Pamela Björkman, hadde lyktes i å ta bilde av et HLA-molekyl sammen med et antigen. Utrolig nok fortalte hun for første gang om resultatene sine på en immunologikongress i Oslo. Pamela viste at HLA-molekylet danner en avlang grop, der et fragment av det fremmede stoffet, et peptid, akkurat får plass. De som var tilstede og hørte henne fortelle, husker fortsatt følelsen av: «Yes! Slik må det være». Alle skjønte umiddelbart at dette var et enormt gjennombrudd, omtrent som da Watson og Crick 20 år tidligere viste fram DNA-molekylet for første gang.

Året etter begynte jeg å forske. Jeg skulle bruke Pamelas bilde av gropa for å forstå hvordan HLA-molekylene disponerer for sykdom. Det samme gjorde tusenvis av forskere verden over. Andre satte i gang med å designe kreftvaksiner som passet best mulig i HLA-gropa. Atter andre undersøkte hvordan HLA-gropa bandt peptider, og om det var mulig å bytte ut et peptid med et annet. Konkurrerte peptidene rett og slett om plassen i gropa?

At kjæresten min pr kjærlighetsbrev hadde fått med seg så mye om HLA-molekylets form og funksjon at en dårlig fransk springfjærseng minnet ham om HLA-gropa, illustrerer godt i hvilken grad immunologer ble påvirket av Pamelas bilde av gropa.

Oppdagelsen av gropa har vært så avgjørende for forståelsen av immunforsvaret, at mange av innleggene på denne bloggen kommer til å handle om gropa på en eller annen måte.

PS:
Da Pamela var ferdig med sin presentasjon i Oslo i august 1987, ringte tilfeldigvis en NRK-journalist til arrangørene, og spurte om det var noen nye interessante funn fra kongressen. Sigbjørn Fossum, fortsatt helt euforisk, fortalte da begeistret om gjennombruddet han nettopp hadde vært vitne til. «Betyr det at dere nå snart finner en behandling for sukkersyke», spurte journalisten. Fossum innrømmet at det nok ennå kunne ta noe tid. Da mistet journalisten interessen, og spurte om det var noe nytt om HIV. Fossum nevnte resignert at en norsk forsker hadde rapportert at HIV kunne trenge inn i hudceller han dyrket i laboratoriet. NRKs rapport fra immunologimøtet i Oslo lød: «HIV smitter gjennom hud!»

Blogginnlegg av Anne Spurkland, 22.09.12
English Version of this post is found here.