Snusfornuftig

«Om man inviterer en jente på date på en restaurant, betaler man for henne da?» spurte Mats på twitter i går. Mitt umiddelbare svar var: «Nei, norske jenter betaler middagen sin selv». Kvinner skal ikke sette seg i et avhengighetsforhold til en mann allerede fra første date. Det finnes det også gode immunologiske argumenter for.

Les videre

Førerkort

I helgen så vi filmen «Spise. Sove. Dø», der tenåringen Rasja får prøveansettelse som omreisende selger. Problemet er at hun mangler førerkort. Hun klarer seg likevel fint som sjåfør, inntil sjefen spør om å få se førerkortet hennes. På vei hjem fra kinoen diskuterte vi hva som trengs for å være en god sjåfør, og ble enige om at det er hverken nødvendig eller tilstrekkelig med førerkort. Les videre

Halmstrået

Noen ganger klamrer man seg til et halmstrå, i håp om å unngå noe man ikke ønsker skal skje. Et halmstrå brekker lett, akkurat som at håpet kan være tuftet på svært sviktende grunnlag. Her er fortellingen om den gangen jeg klamret meg til et hårstrå. Det viste seg å være like skjørt som halm. Les videre

Traktkantarell

Jeg liker å plukke sopp, særlig traktkantareller. De er små, brune og lette å kjenne igjen på at stilken er gul, litt kantete og hul fra hatten og ned til roten. Og skivene under hatten strekker seg ned på stilken. Likevel har jeg de siste årene blitt mer oppmerksom når jeg plukker og renser traktkantarellene. Jeg vil ikke få med en spiss slørsopp i ren vanvare. Les videre

Mormors vannbakkels

Da jeg var 13 år lærte min mormor meg å bake vannbakkels. Det er sånne runde, hule og litt sprø kaker som kan fylles med krem. Jeg var ivrig tenåringshusmor og hun var flink til å bake. Likevel ble den første runden med vannbakkels en fiasko. Kakene hevet ikke, deigen hadde vært for varm. Den dagen lærte jeg at noen oppskrifter må man følge helt nøyaktig, ellers blir det ikke vellykket.

For å lage et menneske trenges også oppskrifter. Mange oppskrifter (ca 25 000 ialt), som går i arv fra foreldre til barn til barnebarn. Oppskriftssamlingen kalles «arvemassen» eller genomet, og består av DNA molekyler som inneholder all informasjon som skal til for å lage et helt menneske.

Lynkurs i genetikk: Fra kromosom via gen og protein til øyefarge

Mormor skrev sine oppskrifter med sirlig håndskrift. DNA derimot, er et trådformet molekyl som inneholder informasjon «skrevet» med fire såkalte baser, G, A, T og C. Det er rekkefølgen på disse basene i DNA-tråden som gir informasjonen som trenges for å lage et helt menneske. Hver eneste celle i kroppen har en full kopi av genomet. Det er som en oppskriftssamling, der hver eneste oppskrift finnes i to kopier, en arvet fra mor og en fra far.

De 25 000 genene vi har koder for mer enn 25 000 ulike proteiner. Hvert ord i oppskriften består av tre baser, som oversettes til en bestemt aminosyre. Oversettelsen starter alltid på ordet ATG og slutter alltid på ordet TAA, TGA eller TAG. Den nylig produserte proteinkjeden blir krøllet og foldet opp på en helt bestemt måte til et ferdig protein, og dette proteinet bestemmer en eller annen egenskap ved kroppen, for eksempel øyefarge.

Det er vanskelig å snakke lenge om immunforsvaret, uten å nevne gener og DNA. Det er flere grunner til det. Det er ikke bare oppskriftene for å lage et menneske som er kodet av DNA. Alle mikrober vi møter har også hele oppskriftssamlingen kodet som DNA, eller eventuelt den nære slektningen RNA. Mikrobene prøver hele tiden å slippe unna immunforsvaret, og måten de gjør det på er å endre litt på oppskriftene sine. Noen ganger er slike endringer katastrofale for mikroben (slik som med vannbakkelsene som ble mislykket), men ofte kan oppskriftene endres litt uten annen konsekvens enn at immunforsvaret blir lurt til å overse mikroben.

Det er også genene våre som bestemmer hvordan immunforsvaret fungerer. Og selv om vi mennesker formerer oss mye, mye sjeldnere enn mikrober, skjer det endringer i våre oppskrifter også, fra en generasjon til neste. Vi er faktisk ganske forskjellige fra hverandre, hvis man begynner å se nærmere etter. Og ofte er disse ulikhetene knyttet til hvordan immunforsvaret vårt fungerer.

Og ja, jeg arvet mormors oppskriftsamling og baker fortsatt vannbakkels. Men ikke helt som hun gjorde det. Jeg har oppdaget at mormors vannbakkels blir helt fine selv om jeg bytter ut hvetemel med maisenamel. Er jeg heldig, vil kanskje denne «mutasjonen» av mormors oppskrift spre seg til nye generasjoner av kakebakere?

Blogginnlegg skrevet av Anne Spurkland, 27.09.12
English version of this blogpost is found here.

Tippeselskapet

Jeg husker fortsatt skuffelsen da det i 2002 ble klart at mennesket ikke hadde mer enn 25 000 gener, omtrent like mange gener som en mus! Og med dette svært begrensete antall gener skal vi i tillegg til alt annet også klare å forsvare oss mot alle mulige ukjente inntrengere?

Immunceller må reagere på en hel rekke trusler som vi ennå ikke har opplevd. Det er umulig å vite på forhånd hva som skal komme, bortsett fra at det er forskjellig fra kroppen selv. Mulighetene er nærmest uendelige, så det er nesten helt usannsynlig at en enkelt hendelse vi kan ha forberedt oss på kommer til å skje.

Hva er det ellers som er uendelig lite sannsynlig, og som likevel av og til en sjelden gang er mulig å oppnå? Riktig gjettet: å vinne i Lotto. Istedet for at kroppen har utstyrt seg med et stort antall gener som kanskje, men bare kanskje vil komme til nytte, er det utviklet et slags tippeselskap for immungener. Tippeselskapet tilbyr spill (VDJ rekombinering) både for T-celler og B-celler og spillereglene er ganske like:

Tilfeldighetenes spill gir oss mange ulike immunreseptorer fra et lite antall genelementer

Basert på rene tilfeldigheter lager hver «wannabe» B- eller T-celle en reseptor som skal sitte på utsiden av cellen, og som består av to deler. Hver av delene er omtrent som en lottokupong, der fire genelementer (V, D, J og C) trekkes fra en begrenset samling av liknende genelementer og settes sammen med noen få tilfeldige «ekstratall». Tilsammen gir disse lottorekkene et svært stort antall forskjellige reseptorer skåret over samme lest. Men hver immuncelle får bare to lottokuponger og dermed en reseptor utlevert. T-celler og B-celler spiller ikke med de samme lottokupongene, og det gjør at reseptorene deres kan fylle ulike funksjoner.

Immunreseptorene på B- og T-celler har en oppbygning som gjør at de kan binde seg til andre molekyler mer eller mindre sterkt. Hvis bindingen er veldig sterk, utgjør det startskuddet for en immunrespons som har som mål å fjerne det som utløste responsen. Vi vil jo helst ikke fjerne kroppen selv, så det trenges mekanismer for å ta ut immunceller med immunreseptorer som binder sterkt til kroppens egne bestanddeler. Hvordan dette skjer skal jeg kommer tilbake til på bloggen ved en senere anledning.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, 18.09.12