Skam

Fortiden får «Skam» på NRK p3 fortjent oppmerksomet. Skam er en tidsriktig ungpikeroman med daglige video/ oppdateringer og moderert kommentarfelt. Temaet er unge jenters voksesmerter anno 2016. Akkurat nå er kommentarfeltet fylt av bekymring for framtiden til Noora og William som hun nesten er kjæreste med.

Krigsmetaforer er gjerne brukt om immunsystemet. Men kjærlighetsmetaforer passer ofte like bra: Sterke, uerfarne Noora, 17, faller for smellvakre «fuckboy» William, 19. «De er som skapt for hverandre«, skriver kommentarfeltet.

Slik er det med immunsystemets celler også. Vi har noen få uerfarne T-celler som er som skapt for noen få erfarne antigenpresenterende celler. En immunreaksjon starter når en slik T-celle møter og «kysser» en antigenpresenterende celle dekket med biter av en bestemt mikrobe.

Men hvordan skal Noora finne sin William, blant alle guttene i Oslo? Hun begynner tilfeldigvis på Nissen, der hun på ulike måter trekkes mot ham.

Slik er det med T-cellene også. De treffer sin antigenpresenterende celle ved å møte opp I en tilfeldig lymfeknute. Her trekkes de mot de erfarne antigenpresenterende cellene, og vil kanskje, men bare kanskje, finne en å omfavne. Det intense møtet mellom de to cellene resulterer etter hvert i en immunreaksjon, der T-cellen deler seg og blir til mange like T-celler som rydder opp i kroppens utfordringer.

Så langt vil nok ikke NRK og manusforfatterne ta historien om Noora og William. Men det er fortsatt mye viktig som skal skje fra den første omfavnelsen for noen episoder siden til vi vet hvordan det går med den naïve Noora som aldri tidligere har opplevd den store kjærligheten.

Immunreaksjoner kan være potensielt skadelige for kroppen. Det er derfor viktig at de er rimelig dimensjonert. Hvordan dette avgjøres handler om summen av ulike forhold: Historien til de to cellene som møtes, hva har de opplevd før, hvilke signaler de sender ut og gir hverandre, hvilke signaler omgivelsene gir dem. Signalene tolkes inn i en sammenheng som resulterer i den endelige immunreaksjonen. Ofte er det best å ikke reagere, vi bør tåle maten vi spiser og støvet som omgir oss.

I. T-cellen gjenkjenner pollenpeptid i HLA-molekyler på antigenpresenterende celle (APC). II. T-cellen og APC etablerer en tett kontakt, en immunologisk synapse i 8-9 timer. III. Den nå erfarne T-cellen stimulerer B-celler til å lage IgE. IV. IgE binder seg til overflaten av mastceller via Fc receptor E (FCRE). Når pollen binder seg, frigjøres histamin.

I. En naiv T-celle gjenkjenner pollenpeptid i HLA-molekyler på antigenpresenterende celle (APC). II. T-cellen og APC etablerer en tett kontakt, en immunologisk synapse i minst 8-9 timer. III. Den nå erfarne T-cellen stimulerer B-celler til å lage IgE. IV. IgE binder seg til overflaten av mastceller via Fc receptor E (FCRE). Når pollen binder seg, frigjøres histamin, som gir symptomene ved allergi.

På denne tiden av året er mange plaget av pollenallergi. Allergi skyldes at noen T-celler og antigenpresenterende celler har oppfattet pollenet som en uvelkommen parasitt, og dermed fått B-celler til å lage IgE antistoffer rettet mot pollenkornene. IgE fester seg til mastceller, en type immunceller vi har mye av i hud og slimhinner. Når pollenkornene binder seg til IgE på mastcellene slippes det umiddelbart ut histamin til vevet. Det får blodkarene til å utvide seg, det irriterer nervetrådene, det får kjertlene til å skille ut slim og luftveiene snevres inn.

Har man først fått en slik reaksjon mot pollen, vil den komme tilbake hver vår i pollensesongen, fordi en viktig egenskap ved T- og B-celler er at de har hukommelse. Har man først hatt en immunreaksjon mot en mikrobe eller mot pollen, vil den komme raskere og gjerne sterkere igjen ved neste møte.

I helgen ble Noora dopet ned av broren til William, mens William var på russetreff. Omstendighetene er uklare. Hverken vi eller Noora vet hva som skjedde. Kanskje ble hun seksuelt misbrukt. Kommentarfeltet er full av gode innspill på hva Noora bør gjøre nå.

Jeg velger å tro at det ender godt, og at hun ikke utvikler «allergi» mot gutter generelt og William spesielt. Hvordan det går vil være avhengig av signalene som nå kommer fra William og fra omgivelsene. Uansett er NRKs Skam ög diskusjonen i kommentarfeltet vaksine mot at andre jenter havner i samme situasjon som Noora.

Når det gjelder naïve T-celler, vet vi ennå ikke nok om hvordan vi kan forebygge og behandle allergi. Kanskje har vi det for rent rundt oss. Kanskje får våre moderne T-celler for få utfordringer og feil signaler, slik at de lettere mistar stoffer i omgivelsene som potensielt farlige. For å holde meg til metaforene: Det blir for mye krig og for lite toleranse og kjærlighet rett og slett.

(Flere skamrelaterte innlegg her og her).

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 10. mai 2016

Oppdatert 31. mai 2017

Spørretime

For noen dager siden fikk jeg mail fra medisinstudent Espen. Det nærmet seg eksamen i ernæring. De var flere som hadde noen spørsmål om cøliaki. Kunne de få treffe meg? Så for to dager siden dukket Espen og Pål opp på kontoret.

Spørsmålet var følgende: Hvorfor slutter kroppen til en cøliakipasient å lage antistoffer mot transglutaminase når hun slutter å spise gluten? Det var et utmerket spørsmål.

Det passer å starte med molekylær gastronomi. Der har kunnskap om kjemiske reaksjoner gjort det mulig å lage helt nye matretter. En slik matrett er biff som består av flere typer kjøtt. Kjøttstykkene er limt sammen med «kjøttlim». Limet består av enzymet transglutaminase.

Enzymet hører med til kroppens reparasjonsmekanismer. Det kan knytte proteiner fysisk sammen, slik at det dannes en barriere mot friskt vev. Ved betennelse øker mengden transglutaminase i vevet. Pasienter med cøliaki som spiser gluten, får en kronisk betennelse i tarmen. Det betyr også at mengden transglutaminase øker i tarmveggen.

Gluten er et proteinnettverk som dannes i en hvetedeig når den eltes. Når vi spiser brød, brytes gluten ned i magesekken og tarmen. Glutenproteinene er uvanlig bygget opp. Det gjør at vi mangler enzymer i tarmen som kan fordøye gluten fullstendig til aminosyrer som transporteres over tarmveggen og inn i kroppen. Den lengste ufordøyde delen av gluten er et 33 aminosyrer langt peptid.

1. Transglutaminase (TG) og gluten bindes sammen. 2. B-celler binder TG. 3. TG-gluten taes opp av B-cellen og bindes til HLA. 4. T-celler gjenkjenner HLA+gluten og gir B-cellen hjelp. 5. B-cellen lager antistoffer mot TG

1. Transglutaminase (TG) og gluten bindes sammen. 2. B-celler binder TG. 3. TG-gluten taes opp av B-cellen og bindes til HLA. 4. T-celler gjenkjenner HLA+gluten og gir B-cellen hjelp. 5. B-cellen lager antistoffer mot TG

Sammenhengen mellom transglutaminase og cøliaki ble oppdaget da det ble klart at antistoffene mot tarmveggen som fantes hos ubehandlete pasienter, var rettet mot transglutaminase. Det viste seg at aktiviteten til dette enzymet er en nøkkel til å forstå sykdomsprosessen ved cøliaki. I tillegg til å få to proteiner til å henge sammen, kan enzymet også forandre aminosyren glutamin til aminosyren glutamat. I gluten er det uvanlig mye glutamin. Betydningen av det kommer jeg straks tilbake til.

Hos pasienter med cøliaki limes transglutaminase sammen med gluten, så det blir som et nytt protein. B-celler i tarmveggen som kan binde seg til transglutaminase, plukker opp dette nye transglutaminase-glutenproteinet. Inne i B-cellen klippes delene fra hverandre igjen, og biter av gluten blir bundet til gropa på HLA-molekyler og vist fram på overflaten av B-cellene. T-celler som kan reagere på disse HLA-peptid kompleksene vil bli aktivert, og gi B-cellene beskjed om å produsere og skille ut antistoffer. På denne måten blir det en direkte sammenheng mellom antistoff mot transglutaminase og immunreaksjon mot gluten i tarmen hos cøliakipasienter.

Når pasienter med cøliaki slutter å spise gluten, vil det ikke lenger dannes transglutaminase-glutenprotein i tarmen. B-cellene som lager transglutaminase-antistoffene vil derfor ikke lenger vise fram glutenpeptider til T-celler, og får dermed ikke den nødvendige hjelpen til å lage mer antistoffer.

Pål og Espen hadde et oppfølgingsspørsmål da jeg var kommet så langt: Det er nesten bare personer som har HLA-DQ2.5 som får cøliaki. Hvorfor er det slik? Transglutaminase binder seg ikke bare til gluten, det forandrer også mange av glutaminene i gluten til glutamat. De to aminosyrene likner hverandre, men glutamat er mer «potent», fordi den har en elektrisk ladning. Transglutaminase-behandlet gluten binder seg derfor spesielt godt til HLA-DQ2.5, men ikke til de fleste andre HLA-molekyler.

Det er morsomt med studenter som stiller spørsmål til det de har lest og hørt. Denne uken har det blitt påpekt at norske studenter er for slappe. Den største utfordringen slik jeg ser det, er at studentene ikke er nysgjerrige nok. For 16-17 år siden hadde vi ikke svarene på Pål og Espens spørsmål. Mange spørsmål i immunologien har fortsatt ikke svar. Vi trenger flere studenter som stiller spørsmål og helst også er med og leter etter svar der de fortsatt mangler.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 23. mars 2014

In medias res

Da jeg gikk på folkeskolen, lærte vi ulike teknikker for å skrive skjønnlitterær stil. En av metodene het «In medias res«. Da begynner man å skrive midt i handlingsforløpet, uten nærmere forklaring på hva som har skjedd tidligere.

Jeg kom til å tenke på dette i forbindelse med autoimmune sykdommer der immunforsvaret angriper kroppen selv. Det er først når angrepet gir symptomer, at vi kan studere sykdommen. Derfor er det fortsatt ofte uklart hvordan slike sykdommer starter, og hva det er som får immunforsvaret til å angripe eget vev.

Nervetrådene er pakket inn i fettputer eller myelin. Ved MS blir disse putene stedvis borte. Vi tror immunceller bidrar til tapet. Enten ved direkte angrep på myelinet, eller som et resultat av en betennelse i nærheten av myelinet.

For at nervesignalet skal komme fort fram, er nervetråder pakket inn i fettputer eller myelin. Ved MS blir disse putene stedvis borte. Vi tror immunceller bidrar til tapet. Enten ved direkte angrep på myelinet, eller som et resultat av en betennelse i nærheten av myelinet.

Ett eksempel er nervesykdommen multippel sklerose (MS). Sykdommen er den viktigste årsaken til invaliditet hos unge voksne og rammer omtrent 300 nye nordmenn årlig. Pasientene får flekkvist tap av myelin, eller fettisoleringen rundt nervetrådene i hjernen og ryggmargen. Uten isoleringen kommer ikke de elektriske signalene fra hjernen ut til kroppen, og pasienten kan få lammelser.

Vanligvis er det få T- og B-celler i hjernen og ryggmargen. De som finnes er stort sett på kortvarige besøk for å sjekke at alt er i orden. Hos MS-pasienter er det flere slike immunceller i hjernen enn normalt. Vi tror at MS skyldes at immuncellene enten angriper myelinet direkte eller at de lager små betennelser i nærheten som skader myelinet. Men vi vet fortsatt ikke hva immuncellene reagerer på og hva som får dem til å bli værende i hjernen.

Når pasientene får diagnosen, har de allerede hatt sykdommen en god stund. Det er lite i pasientenes forhistorie som peker på en felles utløsende faktor. Det nærmeste vi hittil har kommet er at så å si samtlige MS-pasienter har hatt Epstein-Barr virus. Blant folk flest er det «bare» ni av 10 som har hatt dette viruset.

Vi vet også at gener disponerer. Seks av 10 med MS har genet for et bestemt HLA-molekyl, nemlig HLA-DR2, mens tre av 10 friske har dette genet. I tillegg kjenner vi nå over 100 genvarianter som hver for seg bidrar litt til økt risiko for MS. Men ikke noe av dette kan forklare nøyaktig hva det er immuncellene reagerer på i hjernen og som er årsak til sykdommen.

Det minner om fortellinger som begynner «in medias res». Du får kanskje noen ledetråder bakover. Men hvis ikke den allvitende forfatteren etter hvert avslører hva som har ført til den aktuelle situasjonen, må du selv gjette hva som har skjedd. Da er det gjerne flere mulige hendelsesforløp som kan gi samme resultatet.

Noen av hendelsesforløpene vi kan tenke oss ved MS, er undersøkt hos forsøksdyr. Vi vet derfor at noen virus hos mus med bestemte «HLA»-molekyler kan gi MS-liknende sykdom. Hvis mus «vaksineres» med proteiner fra myelinet i hjernen, vil mus med bestemte gener få MS-liknende sykdom. Det er også laget «menneskelige» mus, som har fått immungener fra MS-pasienter. Forsøk i disse musene viste at noen T-celler som reagerer på Epstein-Barr virus, også reagerer på myelin.

For en god fortelling er det ikke alltid nødvendig å vite hvorfor det startet. Det viktigste er hva som skjer etterpå. Og når det gjelder pasienter med nyoppdaget MS er det bedre utsikter enn tidligere. Selv om vi ikke vet hva de sykdomsframkallende T-cellene reagerer på, kan vi hindre dem i å fortsette å komme inn i hjernen hos pasientene. Det har vist seg å forebygge nye angrep på myelinet.

Så selv om vi veldig gjerne vil vite hva som er den egentlige årsaken til MS, vet vi allerede nok til å gi bedre behandling av pasientene enn bare for noen ganske få år tilbake.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 8. januar 2014

Klesavdelingen

I flere år ledet jeg loppemarkedet til Lilleborg skoles musikkorps. Vi samlet lopper fra nabolaget fredag ettermiddag, og solgte dem lørdag og søndag. Mitt hjertebarn var klesavdelingen. Omsetningen var formidabel fordi alle klærne var sortert og avdelingen var ryddig og oversiktelig. Gjenbruk av klær er ressursbesparende og bærekraftig. I medisinen kan gjenbruk av skreddersydde antistoffer også være livreddende.

Jeg har ofte tatt vaksiner før reiser til Afrika. Tidligere inkluderte dette en drøy sprøyte med gammaglobulin i hoftemuskelen. Det var mot hepatitt A virus som gir leverbetennelse. Sykdommen var vanlig i Norge før og under 2. verdenskrig.

Gammaglobulin er det samme som antistoffer eller immunglobulin. Det blir framstilt fra blod fra tusenvis av blodgivere, og representerer derfor summen av antistoffer produsert i kroppen til alle menneskene i en gjennomsnittlig norsk småby. For at gammaglobulin skal beskytte mot hepatitt A er det nødvendig at endel av disse blodgiverne faktisk har dannet antistoffer mot hepatitt A.

Antistoffer har en begrenset levetid, typisk 3 måneder. Injeksjonen med gammaglobulin må derfor gjentas regelmessig for å gi beskyttelse. Fordi antistoffene tilføres utenifra, kalles denne vaksineringsmetoden for passiv immunisering. Det minner om overføringen av antistoffer fra mor til barn før fødselen.

Nå finnes det vaksine mot hepatitt A, så nå lager jeg antistoffene jeg trenger selv. Gammaglobulin før Afrikatur er historie. Men fortsatt har antistoffer fra blodgivere en plass i behandling av pasienter som ikke danner nok antistoffer selv. Det kan være mange grunner til at antistoffproduksjonen svikter. Den mest opplagte er at man mangler B-cellene som lager antistoffer. Problemet blir merkbart hos babyer når antistoffene som ble overført fra moren er forsvunnet fra kroppen. Slike barn har hyppigere infeksjoner enn andre.

Men for å lage store mengder antistoffer, er det mye som skal fungere. B-celler som har laget skreddersydde antistoffer mot en bestemt mikrobe, må gjøres om til antistoff-fabrikker, såkalte plasmaceller. Plasmaceller har som eneste oppgave å produsere store mengder av det ferdige antistoffet.

Plasmaceller lever imidlertid ikke lenge. For å gjenkjenne mikrober kroppen har møtt før, må derfor noen av de stimulerte B-cellene også utvikle seg til langlivete hukommelsesceller. Når en slik celle blir stimulert på nytt av samme mikrobe, vil den raskt starte ny produksjon av antistoffer slik at mikroben fjernes før vi har merket at den prøvde seg på nytt.

Hos noen personer er det for lav produksjon av antistoffer til at kroppen klarer å forsvare seg effektivt mot mikrober. Resultatet er stadig tilbakevendende infeksjoner. Det kan være mange årsaker til at produksjonen av antistoff svikter. Foreløpig er disse årsakene også dårlig forstått. For eksempel vil både mangelfull utvikling av plasmaceller og av hukommelsesceller gi dårlig produksjon av antistoffer. Slike pasienter kan hjelpes med regelmessige injeksjoner av immunglobulin fra blodgivere.

Blodgivere gir blod til flere på en gang. Blodet separeres i røde blodceller, blodplater og plasma. Plasma deles opp i ulike proteinfraksjoner: immunglobulin, albumin og koagulasjonsfaktorer. Pasientene får bare den delen av blodet de har behov for.

Blodgivere gir blod til flere på en gang. Blodet separeres i røde blodceller, blodplater og plasma. Plasma deles opp i ulike proteinfraksjoner: immunglobulin, albumin og koagulasjonsfaktorer. Pasientene får bare den delen av blodet de har behov for.

Og der er jeg tilbake til klesavdelingen igjen. Loppegeneraler kan lære mye av blodbanken. Blodbanken samler inn blod fra tusenvis av frivillige givere hvert år. Blod består av både røde blodceller, blodplater, plasmaproteiner og antistoffer. Tidligere skjedde det at pasienter fikk overført slikt fullblod direkte fra giver. Men i mange år nå har blodbanken «sortert» blodet, og pasientene får bare akkurat det de trenger. For pasienter med immunsvikt betyr det at de kan få et tilnærmet normalt liv, med antistoffer renset fra blodet til tusenvis av blodgivere. Det er ikke skreddersøm riktignok, men også «brukte klær» har bruksverdi og kan komme til nytte for andre.

Så mitt beste råd til nåværende og framtidige loppegeneraler er: Sorter og presenter loppene på en ordentlig måte. Da får dere størst utbytte av gavene dere har fått, og flest mulig brukte klær får en ny og lykkelig eier.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 13. november 2013

R, 75 år

Medisinstudiet har lenge vært bygget opp rundt lærerstyrte smågrupper som diskuterer fag med utgangspunkt i en pasienthistorie.  Ukens pasient i min gruppe var R, 75 år, som fikk en betennelse i hånden mens han var på hytta.

Rs møte med helsevesenet i dalen og siden i byen, var omtrent som Josef Ks møte med byråkratiet i Kafkas prossessen. Hånden ble stadig verre på tross av antibiotikabehandling. Legene trodde det var rosen, en streptokokkinfeksjon i huden. Omsider ble det klart at R hadde en verkebyll i håndflaten. Byllen ble skåret opp, skylt med grønnsåpe, og R ble frisk. Prøve fra såret viste rikelig med gruppe A streptokokker.

Streptokokker er en vanlig årsak til sykdom. Bakterien kan gi brennkopper hos småbarn, rosen hos både unge og eldre, halsbetennelse og skarlagensfeber hos tenåringer og tampongsyke hos unge kvinner. Dette mangfoldet av ulike sykdommer forårsaket av samme bakterie, skyldes blant annet at streptokokker har utviklet en rekke sinnrike måter å omgå immunforsvaret på.

Noen streptokokker er kledd av en kapsel som er til forveksling lik strukturer i vårt eget bindevev. Det blir som en usynlighetskappe, som beskytter bakterien mot å bli spist av makrofager. Mange streptokokker har et protein som hindrer komplement i å binde til bakterieoverflaten. Det beskytter bakterien mot å bli gjennomhullet og ødelagt av komplementproteiner. Og alle streptokokker har et enzym som stopper et av de signalene som får granulocyttene til å komme ut i vevet for å fjerne bakteriene.

Slik sniker streptokokkene seg unna kroppens førstelinjeforsvar og får et forsprang på immunforsvaret. Vel inne i kroppen, har streptokokker et arsenal av enzymer og proteiner å spille på, som øker bakteriens evne til å spre seg. Streptokokker lager blant annet enzymet streptokinase, som løser opp blodpropper og fibrin (et slags lim som reparerer skadet vev).

Det tar alltid noen dager før immunforsvaret har klart å lage en spesifikk immunreaksjon mot en ny bakterie som har kommet inn i kroppen. Antistoffene som lages mot streptokokkene, vil føre til at bakteriene blir uskadeliggjort. Antistoffer mot streptokinase vil for eksempel oppheve effekten av enzymet, så kroppen får tilbake sin evne til å reparere skader ved hjelp av fibrin.

IMG_1250

B-celler kan lage antistoff mot M-proteinet på streptkokkenes overflate. Disse antistoffene kan i noen tilfelle også binde seg til proteiner i bindevevet. Det vil aktivere komplement og sette i gang en betennelse. Det kan skade hjertet og ødelegge hjerteklaffene.

Men antistoffer mot streptokokker kan også føre til sykdom. En til tre uker etter en halsbetennelse kan man få giktfeber. Sykdommen kjennetegnes av feber, utslett, leddsmerter og høy puls. Av og til får pasienten brystsmerter. I noen tilfelle blir hjerteklaffene ødelagt, det vil på sikt føre til hjertesvikt. Giktfeber skyldes at bestemte antistoffer mot streptokokkene også kan binde seg til bindevevet i hjertet og i leddene og utløse betennelse der. Det er et eksempel på at en mikrobe kan forstyrre kroppens evne til å skille eget vev fra fremmed og dermed utløse en autoimmun sykdom.

Penicillinbehandling av streptokokkinfeksjoner har gjort giktfeber til en sjelden sykdom i vår del av verden. Men på verdensbasis regner man med at minst 15 millioner mennesker lider av hjertesykdom på grunn av streptokokker.

Det er lite sannsynlig at R 75  fikk noen komplikasjoner i etterkant av streptokokkinfeksjonen. Giktfeber er sjelden etter fylte 35 år. Han fikk penicillin tidlig, og det reduserer sjansen for å utvikle giktfeber. Dessuten er det bare noen streptokokker som har slike M-proteiner som gir antistoffer som kryssreagerer med bindevev.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 14. september 2013 

Førerkort

I helgen så vi filmen «Spise. Sove. Dø», der tenåringen Rasja får prøveansettelse som omreisende selger. Problemet er at hun mangler førerkort. Hun klarer seg likevel fint som sjåfør, inntil sjefen spør om å få se førerkortet hennes. På vei hjem fra kinoen diskuterte vi hva som trengs for å være en god sjåfør, og ble enige om at det er hverken nødvendig eller tilstrekkelig med førerkort. Les videre