Baccalao

I fjor publiserte norske forskere kart over torskens gener i Nature, ett av verdens mest presisjefyllte tidsskrifter. Torsken er «vår», og har i århundrer gitt levebrød til folk langs hele norskekysten, inkludert min egen bestefar som eksporterte saltet, tørket torsk til Portugal og Brasil. Overraskelsen var derfor stor da forskerne så at torsken mangler gener for HLA-klasse II molekyler. Hvordan klarer torsken seg uten noe som er så viktig for immunforsvaret hos mennesker og mus?

HLA-molekyler er helt nødvendige for at T-celler skal kunne oppdage og reagere på fremmede stoffer både inne i, og rundt kroppens celler. Det finnes derfor to ulike typer HLA-molekyler, klasse I og klasse II. Klasse I molekyler presenterer peptider fra cellenes indre miljø, mens klasse II molekyler presenterer peptider fra cellenes ytre miljø.

HLA-klasse I molekyler finnes på overflaten av alle kroppens celler og er nødvendige for at T-drepecellene skal oppdage virusinfiserte celler. HLA-klasse II molekylene derimot finnes bare på antigenpresenterende celler.  Dette er celler som kan plukke opp og presentere fremmede stoffer (eller antigener) til T-hjelperceller. T-hjelperceller styrer mange av de andre immunforsvarscellene og spiller derfor en helt sentral rolle i immunforsvaret.

Makrofager og B-celler (som lesere av bloggen alt har blitt kjent med) kan fungere som antigenpresenterende celler. I tillegg er dendrittiske celler spesialisert for oppgaven. Disse cellene finnes i alle vev. De har lange utløpere i strukket i alle retninger for å fange opp mest mulig av det som skjer i vevet.

En bakterie tas opp av en antigen-presenterende celle (1), brytes ned og presenteres i gropa på HLA-klasse II molekyler (2) til T-hjelperceller (3) som aktiveres (4) og hjelper B-celler (5) med å lage antistoffer mot bakterien (6).

Når en bakterie eller et virus kommer inn i kroppen, vil mikroben etterhvert bli plukket opp av en antigenpresenterende celle, tatt inn i cellen og fordøyd til mindre bestanddeler. Men istedet for at alt blir brutt ned til de enkelte byggesteinene, vil antigenpresenterende celler ta vare på noen biter av proteinene. Disse bitene, eller peptidene, blir så lastet opp i gropa på HLA-klasse II molekyler og fraktet ut på overflaten av cellene. Forbipasserende T-hjelperceller med reseptorer som kan gjenkjenne den aktuelle kombinasjonen av HLA-molekyl og peptid, vil bli stimulert til å reagere. Etter hvert vil hjelpercellene begynne å sende ut signalstoffer, som gir beskjed til andre immunforsvarsceller (for eksempel B-cellene) om hva som trenges av videre innsats for å bli kvitt den aktuelle mikroben.

At HLA-klasse II molekyler og T-hjelperceller er viktige, blir godt illustrert av HIV/AIDS- epidemien. HIV infiserer T-hjelpercellene. Uten behandling vil T-hjelpercellene etterhvert bli borte, og pasientene vil dø av infeksjonssykdommer de normalt ville ha overlevet.

Så hvordan klarer torsken seg uten HLA-klasse II molekylene, som vi tror er en forutsetning for det sinnrike systemet med T-hjelperceller som øverste leder for store deler av immunforsvaret? Svaret vet vi ennå ikke sikkert.

I mellomtiden eksporterer vi fortsatt tørket torsk til Portugal, der den kalles baccalao. Baccalao serveres i utallige varianter, med og uten tomatsaus, og uten at noen bekymrer seg et øyeblikk for at fisken fra Norge mangler HLA-klasse II molekyler. .

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 22.10.2012

Usynlig inntil det svikter

(English version of this post here)

Det er ikke ofte det dukker opp helt nye sykdommer som får verdensomspennende oppmerksomhet, enorme sosiale og helsemessige konsekvenser, og som i tillegg bidrar til å belyse viktige biologiske prinsipper for folk flest.  Jeg er gammel nok til å ha fulgt med AIDS-epidemien fra starten.

I 1981 ble en gruppe tidligere friske unge menn i USA rammet av uvanlige sykdommer. Noen fikk en sjelden hudkreft som tidligere bare var sett hos eldre menn. Andre hadde fått lungebetennelse forårsaket av sopp som ellers bare forekom hos sterkt svekkete personer. Noen av de unge mennene hadde både hudkreft og lungebetennelse, og flere av dem døde kort tid etter at sykdommene ble påvist. Det eneste de unge mennene hadde felles var at de hadde hatt sex med menn.

Dette var urovekkende. Tilstanden fikk raskt navnet «Aquired immunodeficiency syndrom» eller AIDS. Snart ble det oppdaget liknende tilfeller blant narkomane sprøytebrukere og blant blødere, personer som er avhengig av hyppige blodoverføringer for å holde seg friske.

Kjæresten min bodde i Zambia på 80-tallet, mens Dagbladet publiserte urovekkende nytt om AIDS i Afrika.

AIDS ble på kort tid en sykdom alle hadde hørt om gjennom media. Det var opplagt at den nye sykdommen var farlig, og at den kunne overføres via blod eller seksuell kontakt. I 1984 fant franske forskere det første tegnet til at AIDS skyldtes en virus, og året etter ble det mulig å teste for om en person var smittet av humant immunsviktvirus eller HIV.  Da ble det snart klart at dette dreide seg om en raskt voksende verdensomspennende epidemi.

HIV infiserer først og fremst en undergruppe av hvite blodlegemer, nemlig de CD4+ T-cellene. Dette er immunforsvarets generaler, som styrer aktiviteten til mange av de andre immuncellene. Når disse «generalcellene» forsvinner, blir pasienter med HIV blir alvorlig syke av infeksjoner som for alle oss andre er harmløse.

AIDS og HIV viste med all tydelighet at vi har et usynlig immunforsvar som holder oss friske. Men når viktige deler av immunforsvaret blir borte, er konsekvensene dramatiske. I vår del av verden er HIV nå blitt en sykdom man kan leve med, takket være medisiner som holder viruset i sjakk. Men fortsatt er HIV en trussel mot folkehelsen i fattige land. Unge voksne dør av infeksjoner de normalt ville ha overlevd, hvis immunforsvaret deres ikke var svekket og ødelagt av HIV.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, 28.8.12