Feel da fire

Morgenen etter Melodi Grand Prix angrer jeg alltid litt på timene foran skjermen. Min favoritt kom heller ikke til gullfinalen. I halvsøvne surrer jeg sammen to av sangene med det siste jeg leste før jeg sovnet. Hvordan oppdager celler i et cellesamfunn at noen av dem er skadet? Slik er det: «Feel da fire»!

For dem som ikke så programmet, her er min #nrkmgp-betennelses-medley: Les videre

Rollespill

Den første Ringenes Herre-filmen kom samtidig som vi leste triologien høyt for ungene. Kampene mellom det gode og det onde gjorde enormt inntrykk. I årevis gav Tolkiens verk inspirasjon til rollespill, skolestiler og kunstverk. I mørke høstkvelder kjempet tolvåringene drabelige slag utstyrt med tresverd og kapper inspirert av Ringenes Herre. De skulle bare visst at liknende kamper foregikk i deres egne kropper hver dag.

Når en bakterie kommer inn i kroppen, gjelder det å få den vekk fortest mulig. Jeg har tidligere blogget om at det aller første som skjer, er at proteiner fra blodet aktiveres til å stikke hull på bakteriene. Dette gir samtidig signal til celler i blodet om at de må komme og hjelpe til.

De som kommer først er såkalte «nøytrofile granulocytter». Navnet er lite kjent selv om dette er de hvite blodlegemene vi har flest av. De kalles granulocytter fordi de inneholder tallrike, små korn (egentlig små, membrankledte blærer) med potente stoffer som kan drepe bakterier. Granulocyttene dannes i beinmargen og lever bare to-tre dager i blodet før de dør. Trolig lever de så kort for å unngå at de skader vevet unødig. Uten disse blodcellene vil vi raskt bukke under for de mest banale infeksjoner.

Granulocyttene registrerer forandringer i blodkaret (I), presser seg ut i vevet (II) , spiser en bakterien (III), dreper den (IV) og dør (V).

Granulocyttene kan «lukte seg fram» til der bakteriene befinner seg i kroppen. Akkurat som vi kan gå i retning av der en lukt er sterkest, kan granulocyttene følge et kjemisk stoff i retning mot stadig høyere konsentrasjon. Ett av stoffene som nøytrofile granulocytter tiltrekkes av, er aktivert komplement. På steder der komplement er aktivert, er også blodkarene blitt litt endret. Dette får granulocyttene til å bremse opp og trenge igjennom karveggen og ut i vevet.

På samme måte som makrofagene, som allerede er på plass i vevet, kan også granulocytter spise bakterier. De bakteriene som makrofagene i vevet ikke har klart å ta unna, tar de nøytrofile granulocyttene seg av. Etter at en granulocytt har spist en bakterie, blir den drept ved at blærene med giftig innhold blir tømt inn til bakterien. Deretter begår granulocytten kontrollert selvmord. Det er stort sett døde granulocytter og bakterier som gir slimet grønn farge når man er forkjølet, har verk i en finger eller puss i et sår.

Så av alle helteepos burde fortellingen om granulocyttene kunne kvalifisere til plass blant de fremste. Disse hvite ridderne i immunforsvarets førstelinje ofrer seg selv for at de onde (altså bakteriene) ikke skal få overtaket i kroppen. Så neste gang du tørker grønt snørr av ungen, send en vennlig tanke til granulocyttene. Takket være deres innsats  kommer ikke bakteriene lengre inn i kroppen enn til neseslimhinnen ved en vanlig forkjølelse. Om dette er fantasieggende nok til rollespill i kveldsmørket, er imidlertid en annen sak.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 20. november 2012