Plettfrie budeier

I sommer har Tine meierier lansert stølsmelk fra Valdres, melk fra kuer på sommerbeite i fjellet. Glade kyr på sommerbeite får meg til å tenke på budeier. De har sin del av æren for at kopper nå er erklært utryddet i verden.

Kopper var en fryktet sykdom, og har vært årsak til mange store epidemier. Sykdommen skyldes en virus, som gir feber og etterhvert pussfylte blemmer over hele kroppen. Dødeligheten var høy, og de som overlevde fikk vanligvis stygge arr i ansiktet, og mange ble blinde.

Koppesmitte forutsatte nær kontakt med pasienter, som er smittsomme helt til sårene har tørket og skorpene falt av. Fordi det var så lett å se hvem som hadde hatt sykdommen tidligere, var det godt kjent at man aldri fikk kopper mer enn en gang i livet. De som selv hadde overlevd fikk derfor ofte satt til å pleie de syke. Folk oppdaget også at det var mulig å forebygge kopper ved å pådra seg smitten på en kontrollert måte. I Kina sniffet de pulveriserte sårskorper inn i nesen, mens i Midtøsten og Afrika stakk de seg med nåler som først hadde vært dyppet i sårvæsken til en pasient med kopper.

Lady Montague, hustruen til den britiske ambassadøren i Konstantinopel på begynnelsen av 1700-tallet, var selv vansiret av kopper. Da hun fikk vite at kaukasiske småjenter ble inokulert med kopper, for å beholde sin skjønnhet som voksne til glede for den tyrkiske sultanen, ville hun at hennes egne barn skulle få samme behandling. Lady Montague fikk også det britiske hoffet interessert i metoden, og etter et vellykket forsøk på straffanger, ble flere medlemmer av kongehuset innokulert.

Det var en viss risiko forbundet med innpoding av kopper. Av og til var det noen av de innokulerte som døde, og det hendte også at behandlingen startet en ny koppeepidemi . Men dødeligheten var vesentlig lavere enn når man ble smittet av kopper på naturlig måte. Innpoding med kopper ble derfor ganske vanlig i Europa. En av dem som ble innokulert i 1757 var den foreldreløse engelske 8-åringen Edward Jenner.

Både sårvæske fra kukopper og kopper kan brukes for å beskytte mot kopper.  Jenner viste at innpoding med kukopper (=vaksine) var mye mindre farlig og gav like god beskyttelse.

Både sårvæske fra kukopper og kopper kan brukes for å beskytte mot kopper. Jenner viste at innpoding med kukopper (=vaksine) var mye mindre farlig og gav like god beskyttelse.

Som voksen arbeidet Edward Jenner som distriktslege. På landsbygda var det velkjent at budeier som hadde hatt den mye mindre alvorlige sykdommen kukopper aldri fikk kopper. Jenner begynte derfor å lure på om kukopper kunne brukes til innokulering i stedet for kopper. I mai 1796 fikk han muligheten til å prøve, da han traff budeia Sarah Nelms som hadde ferske kukopper på hånden. Jenner innokulerte 8-åringen James Phipps med materiale fra Sarahs kukopper. Gutten fikk litt feber, ubehag i armhulen og dårlig matlyst, men etter 10 dager var han fin igjen. I juli samme år innokulerte Jenner James på nytt, men nå med kopper. Ingen ting skjedde, og Jenner konkluderte med at James var blitt beskyttet mot kopper på samme måte som budeiene.

Jenner kalte denne behandlingen “vaksine”, fordi kukopper kalles “vaccinia” på latin (ku på latin er “vacca”). De neste årene brukte Jenner på å samle støtte for at kukopper og vaksine beskyttet mot kopper, og på å sende vaksine til sine kolleger og alle andre som ba om å få det tilsendt. Vaksine ble raskt akseptert som et alternativ til innpoding med kopper. I 1840 hadde vaksinering helt overtatt i England og innokulering med kopper ble forbudt. I 1980 erklærte WHO kopper for utryddet i verden.

Vaksine som begrep er ikke lenger forbeholdt innpoding med kukopper, nå betyr det alle behandlinger som har som mål å stimulere immunforsvaret til å reagere på vaksinen og dermed beskytte mot sykdom. Men er du så heldig å få tak i en liter stølsmelk i sommer, kan du jo samtidig sende en vennlig tanke til de plettfrie budeiene som gav støtet til en medisinsk revolusjon.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 31. juli 2013

Kongelig fødsel

Snart skal England få en ny tronarving. I dag meldes det fra London at hertuginne Kate er i fødsel. Nå er det bare snakk om timer før det nyfødte nurket vil bli presentert på forsidene i verdens nyhetsmedier. Spenningen før fødselen er høy, blir det en gutt eller en jente, og hva skal barnet hete? En barnefødsel er alltid spennende for de som står nærmest. At nytt liv blir skapt er hver gang et like stort under.

Inne i moren har babyen vært helt beskyttet fra omgivelsene, men allerede i fødselskanalen blir babyen kolonisert med mikrober som slår seg ned på alle kroppens overflater. Heldigvis har babyen fått med seg en del av mors antistoffer som immunologisk startkapital. Selv om immunforsvaret hos et fullbårent foster er lite utviklet, er et nyfødt barn likevel ikke uten beskyttelse.

Grensen mellom mor og barn går ved morkaken. Her foregår utveksling av næringsstoffer, oksygen og avfallsstoffer. Blod fra barnet kommer gjennom navlestrengen til morkaken og sprer seg ut i et flettverk av blodårer som står i tett kontakt med et tilsvarende flettverk av blodårer fra mor.

IMG_0942

Hertuginne Kate har allerede gitt tronarvingen beskyttelse gjennom IgG som er overført via morkaken. Hvis hun i tillegg ammer selv, vil IgA overføres via morsmelken til barnet.

Gjennom dette flettverket av blodårer foregår det en aktiv transport av antistoffer fra mor til barn. Det er bare antistoffer av IgG type som blir transport via morkaken. IgG antistoffer lages først etter at kroppen har satt i gang en immunreaksjon mot en bakterie eller virus. De er derfor enten resultat av immunreaksjoner mot mikrober som moren selv har blitt infisert med på ett eller annet tidspunkt i livet, eller immunreaksjoner mot vaksiner som mor har fått.

En spesiell fordel med IgG antistoffene er at de ikke bare finnes i blodet, men også blir aktivt transportert ut i vevene, i motsetning til alternativet IgM, som vanligvis holder seg i blodbanen. IgG antistoffer gir derfor generelt bedre beskyttelse mot infeksjoner enn IgM. IgA, som er den tredje store gruppen antistoffer, virker i all hovedsak på slimhinnene i luftveiene og tarmen. Der binder IgA seg til mikrober og hindrer dem i å trenge inn i kroppen. Mor overfører også sine IgA antistoffer til barnet, men det skjer gjennom morsmelken.

På grunn av IgG antistoffer overført i morkaken og IgA antistoffer tilført gjennom morsmelken, er det nyfødte barnet ganske godt beskyttet mot de fleste mikrober som mor er eller har vært i kontakt med. Dette er rett og slett en elegant ordning, som de første månedene av livet gir barnet tilnærmet samme beskyttelse som mor mot de mikrobene som finnes i mors, og dermed barnets, miljø.

Når den engelske tronarvingen er 6 måneder, er det imidlertid minimalt igjen av de opprinnelige IgG molekylene som ble overført før fødselen, og det er også på den tiden at mange slutter å amme. Fra da av må barnets eget immunsystem overta. Det tar imidlertid tid å utvikle et fungerende, tilpasset immunforsvar. Derfor er småbarn spesielt utsatt for infeksjoner i 6-12 måneders alder.

Det er forresten en god ting at mødre som ammer, kysser og nusser på spedbarna sine. På den måten får de i seg de samme mikrobene som barnet har på kroppen, og kan lage mer IgA antistoffer mot disse. Slik vil morsmelken hele tiden inneholde  de antistoffene som er mest aktuelle for barnet.

Så det beste rådet man kan gi til Hertuginne Kate i forhold til å beskytte den nye tronarvingen fra all verdens truende mikrober, er å være mest mulig tett på ungen, stelle ungen selv, ikke sterilisere egne hender med anti-Bac etter bleieskift og selvsagt amme ungen selv.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 22. juli 2013

Kolonisert

Fjelllandet Etiopia er det eneste landet i Afrika som ikke har vært kolonisert. I 1896 vant etiopierne slaget ved Adwa og drev italienerne tilbake til kysten og Eritrea der de hadde etablert en koloni. Adwa ligger i en fjelldal, og det gjorde italienernes framrykking vanskelig. I tillegg hadde etiopiernes keiser Menelik tilstrekkelig med moderne våpen og gode utenlandske rådgivere. Senere kom Italia voldsomt tilbake og okkuperte Etiopia i perioden 1935-1941. Denne historien minner om forholdet mellom oss og bakteriene.

Straks de er født blir babyer kolonisert av bakterier fra moren og omgivelsene. Alle kroppens overflater, hud, munnhule, svelg, øvre luftveier, tarmen og nedre deler av urinveiene blir hjem for et stort antall ulike bakterier. Hele livet igjennom er vi kolonisert av bakterier. Noen bakterier er der alltid, mens andre kommer og går. De bakteriene som alltid er der kalles «normalflora«. Akkurat som om det skulle dreie seg om en blomstereng.

Bakterier er i motsetning til virus selvforsynte overlevelsesmaskiner for genene sine. På samme måte som våre celler, trenger  bakteriene tilførsel av energi og næringsstoffer, men deretter klarer de å kopiere genene sine selv. Forholdet mellom bakteriene og oss er derfor mindre entydig enn forholdet mellom virus og oss. Virus trenger våre celler for å overleve og tar seg stort sett til rette på vår bekostning. Bakteriene derimot utnytter oss riktignok som matfat og et trygt bosted, men de kan også være nyttige for oss.

Huden er en viktig barriere mot infeksjon. Huden er kolonisert med bakterier. Hvis de slipper inn i vevet gjennom rifter i huden, vil immunforsvaret slå tilbake. Først komplement fra blodet og makrofager i vevet.

Huden er en viktig barriere mot infeksjon, men er også kolonisert med bakterier. Hvis bakteriene trenger inn i vevet gjennom rifter i huden, vil immunforsvaret slå tilbake. Først komplement fra blodet som lager hull i bakteriene og makrofager i vevet som spiser opp bakteriene. Dette vil også fremme en betennelsesreaksjon som tar sikte på å fjerne bakteriene og reparere skaden.

Det er først når bakteriene kommer inn i kroppen, innenfor de fysiske barrierene som er satt opp for dem, at vi kan bli syke. Det er da det kalles infeksjon. Den viktigste fysiske barrieren mot infeksjoner er huden. Den er tørr og ganske tett og inneholder fettsyrer og andre stoffer som virker bakteriedrepende. I tillegg er bakteriene som normalt holder til på huden med på å beskytte mot kolonisering av andre og mer aggressive bakterier. Skulle noen bakterier slippe igjennom huden og inn i vevet, blir de møtt av komplement, makrofager og andre storspisere som står klare til å slå kraftig tilbake.

Bakteriene kan være skadelige for oss på ulike måter. Bare det at de deler seg så fort, er en trussel fordi de forbruker av våre ressurser. Kroppen har derfor utviklet en rekke måter å forsvare seg mot bakterieinfeksjoner på. Kroppens umiddelbare reaksjon på en bakterieinfeksjon er å sette igang en betennelse for å fjerne bakteriene og reparere skadene forbundet med infeksjonen. Ofte er det betennelsen som gir mest plager og sykdomsfølelse. Det er derfor kanskje ikke så rart at begrepene infeksjon og betennelse ofte brukes om hverandre selv om det egentlig er to forskjellige ting.

Det var først på slutten av 1800-tallet at italienerne etablerte en koloni på Rødehavskysten, i Eritrea, og etiopierne inngikk en skjør ikke-angrepsavtale med de nye naboene. Ikke lenge etter gikk italienerne til angrep. Også for oss er det kolonistene i vår umiddelbare nærhet som oftest forsøker å trenge seg inn i kroppene våre. De aller fleste infeksjonssykdommer forårsakes av bakterier som tilhører vår egen bakterieflora, men som kan gi sykdom hvis de får tilgang til steder i kroppen hvor de ikke skal være.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 6. juli 2013