Den lokale puben

Da jeg var liten hadde jeg stadig ørebetennelse. Jeg har ikke glemt behandlingen: det ble stukket hull på trommehinnen så pusset kunne renne ut. Men jeg husker også de hovne og ømme kulene på halsen som fulgte med.

Du har kanskje opplevd det selv også, at det dukker opp hovne og ømme kuler på halsen i forbindelse med en halsbetennelse? Etter én uke eller to forsvinner kulene igjen, og det er omtrent ingenting å kjenne i underhuden. Dette er lymfeknuter, som vokser kraftig i forbindelse med en immunreaksjon og som så går tilbake til omtrent opprinnelig størrelse når infeksjonen er slått tilbake. Hvorfor skjer det?

For T-cellene, som hele tiden fraktes rundt i kroppen med blodet, fungerer lymfeknutene på samme måte som den lokale puben. Et sted man stikker innom hver dag og får høre nytt. Antigenpresenterende celler trekker også inn til den nærmeste, lokale lymfeknuten hvis noe har skjedd ute i vevet. Hvis det dreier seg om hals- eller ørebetennelse, er de nærmeste lymfeknutene på halsen. En antigenpresenterende celle som har nyheter om en pågående infeksjon, plasserer seg ved «bardisken» i lymfeknuten. Det vil si på et sted der alle T-cellene nødvendigvis vil komme forbi.

Når en T-hjelpercelle får høre den rette nyheten fra den antigenpresenterende cellen (i form av et fremmed peptid bundet til et HLA-molekyl), blir den værende i lymfeknuten istedet for å dra videre. T-cellen vil bli stimulert til å dele seg mange ganger. Den voldsomme celledelingen, og alle forandringene i signalstoffer som følger med, gjør at lymfeknuten øker flere ganger i størrelse. Resultatet av nyhetsformidlingen er en helt stappfull pub, altså. Ikke rart at hovne lymfeknuter kan være litt ømme å ta på.

Slutten på historien virker sørgelig, i alle fall fra perspektivet til den lokale pubeieren: Etter 1-2 uker, når faren er over, slutter puben å være i sentrum for begivenhetene. Immunreaksjonen stopper opp, og de aller fleste av de aktiverte T-cellene dør. Pubgjestene begår rett og slett selvmord. Lymfeknuten får tilbake sin opprinnelige størrelse og slutter å være en hoven kul det er lett å kjenne. Alt er imidlertid ikke som før. Noen av de aktiverte immuncellene blir værende i kroppen som hukommelsesceller, slik at neste angrep fra en mikrobe kan oppdages raskere og slås ned fortere.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 9. november 2012