Klon

Svigermor Ruth har grønne fingre. Hun lager genetisk like kopier av samme plante ved hjelp av stiklinger. Takket være henne har vi vinduskarmene fulle av vrifrukt, en gammeldags potteplante med nydelige, lilla blomster. Slike kopiplanter kalles kloner, etter det greske ordet for «gren». Immunforsvaret gjør også utstrakt bruk av kloning.

T- og B-cellene har reseptorer for mikrober i celleoverflaten som er tilfeldig sammensatt av noen få genmotiver. Vi har et stort antall ulike T- og B-celler som hver for seg bare kan reagere på noen svært få, bestemte mikrober. Av hver enkelt T- eller B-celle har vi i utgangspunktet bare noen helt få, i mange tilfeller kanskje bare én av hver. For at disse cellene skal kunne bidra til å bekjempe en mikrobe som er kommet inn i kroppen, må de derfor mangfoldiggjøres.

Når en T-celle gjenkjenner en mikrobe, blir den aktivert til å dele seg, så det blir mange kopier av samme celle. Når mikroben er nedkjempet, blir noen celler fra klonen igjen i kroppen som hukommelsesceller (her angitt med trekanter).

Hvis ikke det medfødte immunforsvaret klarer å bekjempe en mikrobe i løpet av de få første dagene etter en infeksjon, er kopiering av de T- og B-cellene som gjenkjenner mikroben en viktig del av immunforsvarets strategi for å fjerne mikroben. Kopieringen skjer ved at cellene deler seg mange ganger. På noen få dager kan en bestemt celle bli til flere millioner helt like celler. Immunologer kaller slik kopiering for «klonal ekspansjon», og dette fenomenet er en sentral del av det tilpassede immunforsvaret.

Når faren er over og mikroben er bekjempet, har vi ikke lenger bruk for millioner av T- og B-celler som kan reagere på akkurat den mikroben. Disse cellene blir rett og slett overflødige og kan bli et problem. Hvis de ikke fjernes, blir det kanskje ikke plass til en ny klonal ekspansjon av en annen T- eller B-celle neste gang vi blir infisert med en helt annen mikrobe. Heldigvis er både B- og T-celler som har vært brukt i aktiv tjeneste, programmert til å forlate kamparenaen når jobben er gjort. De aller fleste av dem begår kontrollert selvmord, mens noen ganske få (men flere enn før) blir værende igjen i kroppen som hukommelsesceller, i tilfelle mikroben skulle dukke opp igjen på nytt.

Det blir litt som med dagsaviser. De blir sendt ut i tallrike kopier hver morgen. De aller fleste kopiene går raskt til resirkulering. Bare noen få eksemplarer av hvert nummer blir tatt vare på i redaksjonene, i noen biblioteker og i nasjonalbibliotekets depot. De skal ligge der som bidrag til vår kollektive hukommelse. Det kan jo tenkes at noen av sakene får ny aktualitet om noen år?

Blogginnlegg skrevet av Anne Spurkland, 24. november 2012

Den lokale puben

Da jeg var liten hadde jeg stadig ørebetennelse. Jeg har ikke glemt behandlingen: det ble stukket hull på trommehinnen så pusset kunne renne ut. Men jeg husker også de hovne og ømme kulene på halsen som fulgte med.

Du har kanskje opplevd det selv også, at det dukker opp hovne og ømme kuler på halsen i forbindelse med en halsbetennelse? Etter én uke eller to forsvinner kulene igjen, og det er omtrent ingenting å kjenne i underhuden. Dette er lymfeknuter, som vokser kraftig i forbindelse med en immunreaksjon og som så går tilbake til omtrent opprinnelig størrelse når infeksjonen er slått tilbake. Hvorfor skjer det?

Lymfeknuter finnes blant annet på halsen. De er møtepunktet for immunforsvarets celler. Antigenpresenterende celler (DC) kommer dit fra vevet med lymfen. T-cellene (T) kommer dit med blodet.

For T-cellene, som hele tiden fraktes rundt i kroppen med blodet, fungerer lymfeknutene på samme måte som den lokale puben. Et sted man stikker innom hver dag og får høre nytt. Antigenpresenterende celler trekker også inn til den nærmeste, lokale lymfeknuten hvis noe har skjedd ute i vevet. Hvis det dreier seg om hals- eller ørebetennelse, er de nærmeste lymfeknutene på halsen. En antigenpresenterende celle som har nyheter om en pågående infeksjon, plasserer seg ved «bardisken» i lymfeknuten. Det vil si på et sted der alle T-cellene nødvendigvis vil komme forbi.

Når en T-hjelpercelle får høre den rette nyheten fra den antigenpresenterende cellen (i form av et fremmed peptid bundet til et HLA-molekyl), blir den værende i lymfeknuten istedet for å dra videre. T-cellen vil bli stimulert til å dele seg mange ganger. Den voldsomme celledelingen, og alle forandringene i signalstoffer som følger med, gjør at lymfeknuten øker flere ganger i størrelse. Resultatet av nyhetsformidlingen er en helt stappfull pub, altså. Ikke rart at hovne lymfeknuter kan være litt ømme å ta på.

Slutten på historien virker sørgelig, i alle fall fra perspektivet til den lokale pubeieren: Etter 1-2 uker, når faren er over, slutter puben å være i sentrum for begivenhetene. Immunreaksjonen stopper opp, og de aller fleste av de aktiverte T-cellene dør. Pubgjestene begår rett og slett selvmord. Lymfeknuten får tilbake sin opprinnelige størrelse og slutter å være en hoven kul det er lett å kjenne. Alt er imidlertid ikke som før. Noen av de aktiverte immuncellene blir værende i kroppen som hukommelsesceller, slik at neste angrep fra en mikrobe kan oppdages raskere og slås ned fortere.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 9. november 2012