Skam

Fortiden får «Skam» på NRK p3 fortjent oppmerksomet. Skam er en tidsriktig ungpikeroman med daglige video/ oppdateringer og moderert kommentarfelt. Temaet er unge jenters voksesmerter anno 2016. Akkurat nå er kommentarfeltet fylt av bekymring for framtiden til Noora og William som hun nesten er kjæreste med.

Krigsmetaforer er gjerne brukt om immunsystemet. Men kjærlighetsmetaforer passer ofte like bra: Sterke, uerfarne Noora, 17, faller for smellvakre «fuckboy» William, 19. «De er som skapt for hverandre«, skriver kommentarfeltet.

Slik er det med immunsystemets celler også. Vi har noen få uerfarne T-celler som er som skapt for noen få erfarne antigenpresenterende celler. En immunreaksjon starter når en slik T-celle møter og «kysser» en antigenpresenterende celle dekket med biter av en bestemt mikrobe.

Men hvordan skal Noora finne sin William, blant alle guttene i Oslo? Hun begynner tilfeldigvis på Nissen, der hun på ulike måter trekkes mot ham.

Slik er det med T-cellene også. De treffer sin antigenpresenterende celle ved å møte opp I en tilfeldig lymfeknute. Her trekkes de mot de erfarne antigenpresenterende cellene, og vil kanskje, men bare kanskje, finne en å omfavne. Det intense møtet mellom de to cellene resulterer etter hvert i en immunreaksjon, der T-cellen deler seg og blir til mange like T-celler som rydder opp i kroppens utfordringer.

Så langt vil nok ikke NRK og manusforfatterne ta historien om Noora og William. Men det er fortsatt mye viktig som skal skje fra den første omfavnelsen for noen episoder siden til vi vet hvordan det går med den naïve Noora som aldri tidligere har opplevd den store kjærligheten.

Immunreaksjoner kan være potensielt skadelige for kroppen. Det er derfor viktig at de er rimelig dimensjonert. Hvordan dette avgjøres handler om summen av ulike forhold: Historien til de to cellene som møtes, hva har de opplevd før, hvilke signaler de sender ut og gir hverandre, hvilke signaler omgivelsene gir dem. Signalene tolkes inn i en sammenheng som resulterer i den endelige immunreaksjonen. Ofte er det best å ikke reagere, vi bør tåle maten vi spiser og støvet som omgir oss.

I. T-cellen gjenkjenner pollenpeptid i HLA-molekyler på antigenpresenterende celle (APC). II. T-cellen og APC etablerer en tett kontakt, en immunologisk synapse i 8-9 timer. III. Den nå erfarne T-cellen stimulerer B-celler til å lage IgE. IV. IgE binder seg til overflaten av mastceller via Fc receptor E (FCRE). Når pollen binder seg, frigjøres histamin.

I. En naiv T-celle gjenkjenner pollenpeptid i HLA-molekyler på antigenpresenterende celle (APC). II. T-cellen og APC etablerer en tett kontakt, en immunologisk synapse i minst 8-9 timer. III. Den nå erfarne T-cellen stimulerer B-celler til å lage IgE. IV. IgE binder seg til overflaten av mastceller via Fc receptor E (FCRE). Når pollen binder seg, frigjøres histamin, som gir symptomene ved allergi.

På denne tiden av året er mange plaget av pollenallergi. Allergi skyldes at noen T-celler og antigenpresenterende celler har oppfattet pollenet som en uvelkommen parasitt, og dermed fått B-celler til å lage IgE antistoffer rettet mot pollenkornene. IgE fester seg til mastceller, en type immunceller vi har mye av i hud og slimhinner. Når pollenkornene binder seg til IgE på mastcellene slippes det umiddelbart ut histamin til vevet. Det får blodkarene til å utvide seg, det irriterer nervetrådene, det får kjertlene til å skille ut slim og luftveiene snevres inn.

Har man først fått en slik reaksjon mot pollen, vil den komme tilbake hver vår i pollensesongen, fordi en viktig egenskap ved T- og B-celler er at de har hukommelse. Har man først hatt en immunreaksjon mot en mikrobe eller mot pollen, vil den komme raskere og gjerne sterkere igjen ved neste møte.

I helgen ble Noora dopet ned av broren til William, mens William var på russetreff. Omstendighetene er uklare. Hverken vi eller Noora vet hva som skjedde. Kanskje ble hun seksuelt misbrukt. Kommentarfeltet er full av gode innspill på hva Noora bør gjøre nå.

Jeg velger å tro at det ender godt, og at hun ikke utvikler «allergi» mot gutter generelt og William spesielt. Hvordan det går vil være avhengig av signalene som nå kommer fra William og fra omgivelsene. Uansett er NRKs Skam ög diskusjonen i kommentarfeltet vaksine mot at andre jenter havner i samme situasjon som Noora.

Når det gjelder naïve T-celler, vet vi ennå ikke nok om hvordan vi kan forebygge og behandle allergi. Kanskje har vi det for rent rundt oss. Kanskje får våre moderne T-celler for få utfordringer og feil signaler, slik at de lettere mistar stoffer i omgivelsene som potensielt farlige. For å holde meg til metaforene: Det blir for mye krig og for lite toleranse og kjærlighet rett og slett.

(Flere skamrelaterte innlegg her og her).

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 10. mai 2016

Oppdatert 31. mai 2017

Gamle anatomer

Jeg har levd med gamle anatomer siden studiedagene. Da detaljene i menneskekroppen ble utforsket på 18- og 1900-tallet, trengte man navn på det man så. Slik fikk mange celler og strukturer med ukjent funksjon navn etter sin oppdager. Nå som jeg selv underviser, gir det en spesiell glede å kunne forklare hva cellene gjør og ikke bare minne om den gamle anatomen som først fant dem.

Langerhans oppdaget sine celler i 1868, mens han fortsatt var student. Langerhanscellene finnes i overhuden, det vil si i den delen av huden som lager taket i vannblemmen, hvis man skulle være så uheldig å få et gnagsår. Langerhansceller er stjerneformet og strekker sine armer ut i alle retninger mellom de egentlige hudcellene. På grunn av formen trodde Langerhans at de var hudens nerveceller. Først ganske nylig har vi lært at disse cellene fungerer som vaktposter i immunforsvaret. Nå kalles de like gjerne dendrittiske celler, etter det spesielle utseendet.

Langerhans celler (DC) fanger opp bakterier som trenger inn i overhuden. De spiser bakteriene, blir aktivert og vandrer inn i lymfekarene til nærmeste lymfeknute.

Langerhansceller (DC) har lange utløpere som fanger opp bakterier som trenger inn i overhuden. Langerhanscellene spiser bakteriene, blir aktivert (aDC) og vandrer inn i lymfekarene der de fraktes til nærmeste lymfeknute.

Når mikrober trenger igjennom huden, vil Langerhanscellene fange dem inn og spise dem på samme måte som makrofager gjør. Dette fører til at Langerhanscellene blir aktivert. De trekker inn fangarmene og beveger seg ut av huden og innover i kroppen til lymfekarene for å dra til nærmeste lymfeknute. Her vil de vise fram biter av mikroben til forbipasserende T-celler og dermed sette igang en immunreaksjon.

Det er ikke bare i huden vi har dendrittiske celler. Vi har slike celler i tilknytning til alle deler av kroppen som kommer i mer eller mindre direkte kontakt med miljøet, som lungene, urinveiene, skjeden og tarmen. I tillegg finnes det dendrittiske celler i immunsystemets egne organer: lymfeknuter, milt og thymus.

Dendrittiske celler er profesjonelle antigenpresenterende celler som er i slekt med makrofagene. Men der makrofagene er stedbundne og satt til å ivareta mange oppgaver knyttet til renovasjon av bakterier og døde celler, er de dendrittiske cellene sterkt bevegelige og med én eneste oppgave, å fange inn og presentere mikrober for T-cellene. De ferske, naive T-cellene er på konstant vandring rundt i kroppen fra blod til vev til lymfe og tilbake til blod. Men siden det i utgangspunktet er svært få T-celler som kan reagere på én bestemt mikrobe eller antigen, er det svært liten sjanse for at en ustimulert T-celle skal klare å finne fram til den ene eller de få antigenpresenterende cellene i vevet som presenterer akkurat det T-cellen reagerer på. Ved at både T-cellen og den dendrittiske cellen møter opp på samme sted i lymfeknuten, øker sjansen sterkt for at T-cellen skal oppdage «sin» mikrobe.

Langerhansceller som begrep er stort sett erstattet med dendrittiske celler. Men Langerhans har også fått navnet sitt knyttet til en annen en struktur i kroppen, Langerhans øyer i bukspyttkjertelen. Dette er grupper av celler som lager hormoner som regulerer blodsukkeret. Det er ikke helt uvanlig at immunforsvaret ved en feil går til angrep på de insulinproduserende cellene i disse øyene. Det fører til type 1 diabetes. Hvordan dette kan skje, skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Så selv om Langerhansceller er på vei ut av vokabularet, har vi fortsatt ikke noe bedre ord for Langerhans øyer. De gamle anatomene er det ikke så lett å bli kvitt.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 30. mars 2013

Visning

Når jeg kommer inn i oppgangen vår, hender det at det lukter deilig av hvitløksspekket fårestek eller nystekte boller i gangen. Jeg får lyst til å gå inn til naboen i stedet for hjem til meg selv. Dette grepet blir ofte brukt ved visning. Lukten av nystekte boller får potensielle kjøpere positivt innstilt til leiligheten allerede mens de er i oppgangen.

Det som skjer er at luktstoffer fra maten sprer seg fra kjøkkenet og ut i oppgangen som en usynlig sky. Lukten er sterkest på kjøkkenet, avtar i resten av leiligheten, og nederst i oppgangen er lukten av nystekte boller bare så vidt merkbar. Men siden luktesansen vår er svært følsom, kan vi merke duft av boller eller fårestek selv om det bare er noen få molekyler i luften. Etter hvert som vi kommer nærmere, blir lukten sterkere og vi blir sikrere og sikrere på at den finnes og at vi gjerne vil dit lukten kommer fra. I biologien kalles dette fenomenet for kjemotakse. Celler beveger seg i retning av kilden til en kjemisk stimulans.

Mange av immuncellene våre flytter hele tiden gjennom kroppen, fra blodet til vevet, over i lymfeårene via lymfeknutene og tilbake til blodet igjen. Den stadige trafikken av celler er delvis styrt av kjemotakse. Mange ulike stoffer kan virke som «duftmolekyler» for celler. For eksempel virker fragmenter av bakterier eller aktivert komplement kjemotaktisk på granulocytter, som trekkes til stedet kort tid etter at bakterier er kommet inn i et sår. Men immuncellene påvirkes også av en hel gruppe med beslektede signalmolekyler, kalt kjemokiner, som binder seg til reseptorer som likner luktreseptorene i nesen. Fellestrekket er at reseptorene er stukket syv ganger ut og inn gjennom cellens yttermembran.

T-celler og antigenpresenterende celler finner hverandre i lymfeknutene ved hjelp av kjemotakse. T=T-celle, DC=dendritisk celler (en antigenpresenterende celle), E=celle i lymfeknuten som skiller ut kjemokinet CCL21. Både T-cellen og antigenpresenterende celle har samme kjemokinreseptor CCR7 som binder seg til CCL21.

Ikke alle immunceller har de samme kjemokinreseptorene på overflaten hele tiden, og ikke alle kjemokiner produseres alle steder i kroppen. Slik får man et system der immuncellene vet hvor de skal til enhver tid. Kjemokiner bidrar til at T-cellene finner fram til aktiverte, antigenpresenterende celler i lymfeknutene, og til at B-cellene finner fram til området i milten der det er stor sjanse for å møte antigen. Når T- og B-cellene i disse områdene blir aktivert vil de få andre kjemokinreseptorer på overflaten enn de hadde før. Det betyr at de aktiverte og mer erfarne cellene nå vil gå til andre steder i kroppen enn tidligere. Slik sikrer kjemokinene at de rette cellene møter opp på rett sted i rett tid for å iverksette og videreutvikle en immunrespons.

Så eiendomsmegling og kjemotakse av immunceller har en god del felles. Det gjelder å bidra til at den rette kjøperen finner fram, noe som øker sjansen for et raskt salg. Men får man en erfaren huskjøper på visning, kan man regne med at han eller hun bryr seg mindre om duften av de nystekte bollene, men heller går ekstra nøye gjennom rom som andre huskjøpere overser. Lukter det for eksempel mugg under badekaret?

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 16. mars 2013

Den lokale puben

Da jeg var liten hadde jeg stadig ørebetennelse. Jeg har ikke glemt behandlingen: det ble stukket hull på trommehinnen så pusset kunne renne ut. Men jeg husker også de hovne og ømme kulene på halsen som fulgte med.

Du har kanskje opplevd det selv også, at det dukker opp hovne og ømme kuler på halsen i forbindelse med en halsbetennelse? Etter én uke eller to forsvinner kulene igjen, og det er omtrent ingenting å kjenne i underhuden. Dette er lymfeknuter, som vokser kraftig i forbindelse med en immunreaksjon og som så går tilbake til omtrent opprinnelig størrelse når infeksjonen er slått tilbake. Hvorfor skjer det?

Lymfeknuter finnes blant annet på halsen. De er møtepunktet for immunforsvarets celler. Antigenpresenterende celler (DC) kommer dit fra vevet med lymfen. T-cellene (T) kommer dit med blodet.

For T-cellene, som hele tiden fraktes rundt i kroppen med blodet, fungerer lymfeknutene på samme måte som den lokale puben. Et sted man stikker innom hver dag og får høre nytt. Antigenpresenterende celler trekker også inn til den nærmeste, lokale lymfeknuten hvis noe har skjedd ute i vevet. Hvis det dreier seg om hals- eller ørebetennelse, er de nærmeste lymfeknutene på halsen. En antigenpresenterende celle som har nyheter om en pågående infeksjon, plasserer seg ved «bardisken» i lymfeknuten. Det vil si på et sted der alle T-cellene nødvendigvis vil komme forbi.

Når en T-hjelpercelle får høre den rette nyheten fra den antigenpresenterende cellen (i form av et fremmed peptid bundet til et HLA-molekyl), blir den værende i lymfeknuten istedet for å dra videre. T-cellen vil bli stimulert til å dele seg mange ganger. Den voldsomme celledelingen, og alle forandringene i signalstoffer som følger med, gjør at lymfeknuten øker flere ganger i størrelse. Resultatet av nyhetsformidlingen er en helt stappfull pub, altså. Ikke rart at hovne lymfeknuter kan være litt ømme å ta på.

Slutten på historien virker sørgelig, i alle fall fra perspektivet til den lokale pubeieren: Etter 1-2 uker, når faren er over, slutter puben å være i sentrum for begivenhetene. Immunreaksjonen stopper opp, og de aller fleste av de aktiverte T-cellene dør. Pubgjestene begår rett og slett selvmord. Lymfeknuten får tilbake sin opprinnelige størrelse og slutter å være en hoven kul det er lett å kjenne. Alt er imidlertid ikke som før. Noen av de aktiverte immuncellene blir værende i kroppen som hukommelsesceller, slik at neste angrep fra en mikrobe kan oppdages raskere og slås ned fortere.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 9. november 2012

Baccalao

I fjor publiserte norske forskere kart over torskens gener i Nature, ett av verdens mest presisjefyllte tidsskrifter. Torsken er «vår», og har i århundrer gitt levebrød til folk langs hele norskekysten, inkludert min egen bestefar som eksporterte saltet, tørket torsk til Portugal og Brasil. Overraskelsen var derfor stor da forskerne så at torsken mangler gener for HLA-klasse II molekyler. Hvordan klarer torsken seg uten noe som er så viktig for immunforsvaret hos mennesker og mus?

HLA-molekyler er helt nødvendige for at T-celler skal kunne oppdage og reagere på fremmede stoffer både inne i, og rundt kroppens celler. Det finnes derfor to ulike typer HLA-molekyler, klasse I og klasse II. Klasse I molekyler presenterer peptider fra cellenes indre miljø, mens klasse II molekyler presenterer peptider fra cellenes ytre miljø.

HLA-klasse I molekyler finnes på overflaten av alle kroppens celler og er nødvendige for at T-drepecellene skal oppdage virusinfiserte celler. HLA-klasse II molekylene derimot finnes bare på antigenpresenterende celler.  Dette er celler som kan plukke opp og presentere fremmede stoffer (eller antigener) til T-hjelperceller. T-hjelperceller styrer mange av de andre immunforsvarscellene og spiller derfor en helt sentral rolle i immunforsvaret.

Makrofager og B-celler (som lesere av bloggen alt har blitt kjent med) kan fungere som antigenpresenterende celler. I tillegg er dendrittiske celler spesialisert for oppgaven. Disse cellene finnes i alle vev. De har lange utløpere i strukket i alle retninger for å fange opp mest mulig av det som skjer i vevet.

En bakterie tas opp av en antigen-presenterende celle (1), brytes ned og presenteres i gropa på HLA-klasse II molekyler (2) til T-hjelperceller (3) som aktiveres (4) og hjelper B-celler (5) med å lage antistoffer mot bakterien (6).

Når en bakterie eller et virus kommer inn i kroppen, vil mikroben etterhvert bli plukket opp av en antigenpresenterende celle, tatt inn i cellen og fordøyd til mindre bestanddeler. Men istedet for at alt blir brutt ned til de enkelte byggesteinene, vil antigenpresenterende celler ta vare på noen biter av proteinene. Disse bitene, eller peptidene, blir så lastet opp i gropa på HLA-klasse II molekyler og fraktet ut på overflaten av cellene. Forbipasserende T-hjelperceller med reseptorer som kan gjenkjenne den aktuelle kombinasjonen av HLA-molekyl og peptid, vil bli stimulert til å reagere. Etter hvert vil hjelpercellene begynne å sende ut signalstoffer, som gir beskjed til andre immunforsvarsceller (for eksempel B-cellene) om hva som trenges av videre innsats for å bli kvitt den aktuelle mikroben.

At HLA-klasse II molekyler og T-hjelperceller er viktige, blir godt illustrert av HIV/AIDS- epidemien. HIV infiserer T-hjelpercellene. Uten behandling vil T-hjelpercellene etterhvert bli borte, og pasientene vil dø av infeksjonssykdommer de normalt ville ha overlevet.

Så hvordan klarer torsken seg uten HLA-klasse II molekylene, som vi tror er en forutsetning for det sinnrike systemet med T-hjelperceller som øverste leder for store deler av immunforsvaret? Svaret vet vi ennå ikke sikkert.

I mellomtiden eksporterer vi fortsatt tørket torsk til Portugal, der den kalles baccalao. Baccalao serveres i utallige varianter, med og uten tomatsaus, og uten at noen bekymrer seg et øyeblikk for at fisken fra Norge mangler HLA-klasse II molekyler. .

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 22.10.2012