«Om man inviterer en jente på date på en restaurant, betaler man for henne da?» spurte Mats på twitter i går. Mitt umiddelbare svar var: «Nei, norske jenter betaler middagen sin selv». Kvinner skal ikke sette seg i et avhengighetsforhold til en mann allerede fra første date. Det finnes det også gode immunologiske argumenter for.
I kroppens evige kamp for å overleve er det å fostre opp levedyktige unger en viktig målestokk på suksess. Vi mennesker får ikke mange barn, og de må klare seg med de genene de har arvet, gjennom et ganske langt liv. Bakteriene som omgir oss, derimot, mangfoldiggjør seg rasende fort. De har derfor mye bedre muligheter til å få levedyktig avkom, med gener som er best mulig tilpasset miljøet her og nå.
Immunforsvarets viktigste løsning på denne utfordringen er B-cellene, som lager antistoffer, og T-cellene, som blant annet dreper virusinfiserte celler. Disse to celletypene har reseptorer på celleoverflaten som i prinsippet kan gjenkjenne alle mulige mikrober. I praksis finnes det likevel en begrensning, og det er at T- og B-cellene ikke må reagere på kroppens eget vev.
Hva har dette med dating å gjøre? Ganske mye, faktisk. T-cellene kan bare oppdage mikrober indirekte, ved at biter av mikrobene i form av peptider bindes i gropa på HLA-molekyler på overflaten av andre celler. HLA-genene er blant de mest mangfoldige vi har. Vi kjenner nå tusenvis av ulike varianter, som hver kan binde litt ulike typer peptider. Hver og en av oss har imidlertid bare ca 12 HLA-molekyler, seks fra far og seks fra mor.
Jo flere ulike HLA-molekyler du har, jo flere ulike mikrobepeptider vil kunne bli vist fram til T-cellene dine. Det betyr større sjanse for å reagere på en bestemt mikrobe. Baksiden av medaljen er at også flere ulike peptider fra kroppen selv vil bli bundet og vist fram til T-cellene. T-celler som reagerer på HLA+egne peptider slipper ikke ut av «eliteskolen» i thymus. Det betyr derfor at jo flere HLA-molekyler man har, jo flere T-celler blir fjernet i thymus og kommer aldri ut i blodet. Det vil gi færre T-celler som kan reagere hvis det skulle komme en mikrobe inn i kroppen og dermed dårligere mulighet til å overleve.
Konklusjonen på denne balansegangen mellom forsvarsevne og autoreaktivitet er derfor at hver av oss gir en pakke på seks HLA-gener til våre barn, de andre seks må komme fra den andre forelderen. Hvis partneren tilfeldigvis har samme HLA-molekyler som du har, vil det si at barna dine vil kunne få færre ulike HLA-molekyler og dermed litt dårligere evne til å oppdage og reagere på mange ulike mikrober.
Er det mulig å gjøre strategiske partnervalg basert på HLA-sammensetning? Ting kan tyde på det. I et etterhvert berømt forsøk ble en gruppe mannlige studenter bedt om å gå med samme T-skjorte i tre dager, uten å vaske seg eller bruke deodorant. En gruppe kvinnelige studenter fikk så lukte på T-skjortene og peke ut den de foretrakk. Det viste seg at kvinnene foretrakk lukten av menn med HLA-molekyler forskjellig fra dem selv.
Akkurat hva det er som gjør at ulike HLA-molekyler gir ulik kroppslukt, er det ingen som vet sikkert. En mulighet kan være at bakteriesammensetningen på huden påvirkes av immunforsvaret og dermed indirekte av HLA-molekylene. En annen mulighet er at ulike små duftmolekyler fanges opp i de ulike gropene på HLA-molekylene.
Uansett er konklusjonen her: Betal din del av regningen på første date. Det gjelder å holde nesen åpen og hodet kaldt når potensiell ny partner skal vurderes. Hvis du blir spandert på, vil det gi bindinger som kan forkludre tolkningen av duft-testen.
Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 2. oktober 2013
4 svar til “Snusfornuftig”
Apropos klokkekurven: Vet du om noen publisert kasuistikk der pasienten har en ekstremvariant med veldig like HLA-molekyler? På jakt etter et eksempel til undervisning.
Hei igjen
Ekstremvarianten du sikter til må være personer som er homozygote for HLA, altså at de har arvet samme HLA-haplotype fra både mor og far. Slike personer har altså bare 6 eller 7 ulike HLA-molekyler (A, B, C, en eller to ulike DR, DQ og DP). Men disse ulike HLA-molekylene er ikke spesielt like seg imellom, så mer ekstremt enn dette tror jeg ikke du kan få det. Det er mulig å være homozygot for ett og ett av disse genene også, slik at man har for eksempel 10 eller 11 ulike HLA-molekyler istedet for 12.
Når det gjelder konsekvenser for enkeltpersoner, er det nærmeste jeg kan foreslå at det er vel kjent at personer som er homozygote for sykdomsdisponerende HLA-gener kan ha økt risiko for sykdommen. For eksempel har personer som er HLA-DR3,DQ2 homozygote mye høyere risiko for å få cøliaki enn en som er HLA-DR3,DQ2 heterozygot. Dette tolkes vanligvis som en doseeffekt.
En klassisk HLA-haplotype er A1, B8, DR3, DQ2. Den dukker ofte opp i sykdomsassosiasjonsstudier. En stor utfordring for HLA-forskere har vært å avgjøre hvilken av HLA-genene det er som faktisk er sykdomsdisponerende. Dette har vært vanskelig fordi HLA-genene så ofte arves samlet. For cøliaki er det klart at det er DQ2 som disponerer for å sykdommen. Men hvorvidt også noen av de øvrige HLA-molekylene på samme haplotype bidrar er ikke like klart. Imidlertid er det ikke urimelig å tenke seg at endel av HLA-gener arves sammen, fordi molekylene de gir opphav til kompletterer hverandre godt. Altså at de klarer å gjøre maksimalt ut av små ressurser, jfr klokkekurven.
Jeg vet ikke om dette hjalp?
Anne S
Takk for interessant og grundig svar. Seks blir jo minimum av ulike ja. Tenkte ikke så langt da jeg dukket opp med første spørsmål.
Sitter og tenker på dette med innavl blant dyr, for eksempel hunder: Betyr få MHC-molekyler noe for sykdomssårbarhet der?
Beklager veldig sent svar her :-), men dette spørsmålet er blitt liggende fordi jeg ikke kunne svare sånn uten videre på det du spør om. Jeg måtte ta et lite PubMed søk for å hente inspirasjon om hunder.
Generelt vil det nok være færre MHC-alleler i grupper av innavlete dyr, for eksempler hunder. Det behøver ikke å ha avgjørende betydning for sykdomssårbarhet generelt, men kanskje for visse sykdommer. Og det er jo fullt mulig å tenke seg at i en gitt situasjon vil flere av de få MHC-allelene ikke gi tilstrekkelig beskyttelse mot en bestemt mikrobe, slik at den innavlete rasen derfor vil bli spesielt hardt rammet av denne mikroben.
Problemet med et begrenset antall tilgjengelige MHC-alleler kan for øvrig være vel så stort ute i naturen, blant for eksempel de få ulvene som er igjen i enkelte områder. Italienske ulver er isolert fra sine slektninger i alpene, og de er vist å ha et begrenset utvalg av MHC-alleler. Det samme gjelder Simian woolf i Etiopia, der det også er få individer igjen, og der de gjenværende individene har et relativt lite antall MHC-alleler totalt sett.
Hvis det viser seg at ulvestammene tar seg opp igjen så de etter hvert blir mange individer igjen, vil dette om mange ulvegenerasjoner bli kalt for en genetisk «flaskehals». Slike har det historisk vært mange av. Hvis mange individer stryker med i en infeksjon, og bare noen få overlever på grunn av et eller flere beskyttende gener, blir dette også en «flaskehals». De som overlever, har totalt sett færre genvarianter å klare seg med ved neste korsvei. Men over tid øker variasjonsrikdommen igjen, gjennom overkrysninger og mutasjoner.
Anne S