Jeg er ikke særlig kresen og spiser stort sett alt. Men det betyr ikke at jeg ikke har preferanser. Hvis jeg kommer i en mottagelse der det serveres snitter, velger jeg helt klart de med pålegg som jeg ikke har hjemme i eget kjøleskap. På liknende måte vil immunforsvarets celler overse det kjente, det som kroppen består av, men samtidig reagere på det som er fremmed og som kan utgjøre en potensiell trussel.
Immunforsvarets T-celler har som oppgave å overvåke helsetilstanden til alle kroppens celler. Det gjelder for T-cellene å oppdage unormale celler. Slike celler kan enten være infisert med en mikrobe eller de kan ha begynt å lage unormale proteiner og dermed kunne utvikle seg til kreft. Overvåkningen baserer seg på at alle celler i kroppen er utstyrt med HLA-molekyler, som sitter i celleoverflaten og inneholder peptider, det vil si korte biter av proteiner, fra innsiden av cellen.
Fra HLA-molekylets synsvinkel er det ingen forskjell på peptider fra kroppenes egne proteiner og peptider fra en virus eller bakterie. Kjemisk sett er dette samme sak. For at HLA-molekylene skal inneholde et representativt utsnitt av det som finnes inne i cellen, er cellen utstyrt med en slags «proteinkvern», som klipper opp proteiner i passe lange peptider på 8-9 aminosyrer. Denne «kverna» kalles proteasomet, og alle proteiner i cellen som er merket for resirkulering vil bli klippet opp av denne proteinkverna. Peptidene vil deretter bli pumpet inn i endoplasmatisk retikulum, som er et viktig sted for produksjon av proteiner i cellen. Endoplasmatisk retikulum er som en labyrint avgrenset av cellemembran, der nylagete HLA-molekyler henger i veggen og venter på å bli fylt med et peptid. Peptidet er nødvendig for at HLA-molekylet skal folde seg ordentlig og være stabilt. Når gropa på HLA-molekylet er fylt med et peptid, blir HLA-molekylet fraktet opp til cellens yttermembran og vrengt ut på overflaten av cellen. Slik blir peptidet synlig for immunforsvarets T-celler.
Immunologer sier gjerne at HLA-molekylet presenterer peptidet for T-cellene. Når proteasomet klipper opp alt og sikrer at alle proteiner er representert i HLA-gropene, blir det som om kokken har tatt for seg alt innholdet i kjøleskapet, og laget snitter med både hverdagslig brunost og gulost i tillegg til sjeldenheter som andelever og serranoskinke. Siden proteasomet og HLA-molekylene ikke skiller på egne og fremmede peptider, er det derfor T-cellene som må ta ansvar.
T-celler overser «brunost og gulost» og plukker selektivt snitter med uvanlig, fremmed pålegg. Denne kresenheten gjør at T-cellene reagerer hvis cellen inneholder nye proteiner, men ikke hvis HLA-molekylene bare inneholder de vanlige, kjente peptidene. Hvor har T-cellene lært å være så kresne? Det skal jeg komme tilbake til i en senere bloggpost.
Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 8. januar 2013
Oppdatert 1. juni 2016