For første gang er mitt foredrag «Immun. Kroppens evige kamp for å overleve» blitt strømmet. Det skjedde i kveld fra Finnsnes i Troms.
Lenvik bibliotek på Finnsnes har hatt et prosjekt de har kalt «Folke-helse-biblioteket» som har gått over en to års periode fra 1. august 2016 til 1. august 2018. Prosjektet, som blant annet har vært støttet av Nasjonalforeningen for folkehelse, inkluderte flere godt besøkte foredrag som også ble strømmet direkte på YouTube.
Mitt foredrag i kveld kom i forlengelsen av dette prosjektet, og ble strømmet på denne adressen: https://www.youtube.com/watch?v=zjV8MxmzV_0 (Foredraget varer i ca 1 time og 10 minutter inkludert spørsmål).
Siden dette er første gang jeg opplever å bli strømmet, tar jeg gjerne imot kommentarer her på bloggen om hvordan dette fungerte. Gjerne også spørsmål til selve foredraget, selvsagt.
Bloggpost av Anne Spurkland, publisert 25. oktober 2018 kl. 17.00
Sist oppdatert 26. oktober 2018 kl. 16.27
3 svar til “Immun direkte fra Finnsnes”
Hei! Jeg har kost meg med boken din i juleferien. Tusen takk for en utrolig levende reise gjennom immunologien både i biologisk og historisk forstand. Det har vært en glede. Jeg sitter igjen med et spørsmål som jeg håper du kan hjelpe meg med. Det handler om Nicolay og thymustransplantasjonen. Slik jeg forstår det så er det i thymus T-cellene lærer seg å ikke reagere på kroppens egne celler. Og dette skjer ved at selvpeptider presenteres på MHC-molekyler i thymus og at selvpeptidspesifikke T-celler selekteres bort. Det jeg ikke skjønner er hvordan en fremmed thymus med MHC-molekyler fra et annet menneske vil kunne lage T-celler som designet for å interagere med resten av kroppens celler som da uttrykker en annen type MHC? Er forutsetningen for at en thymustransplantasjon er vellykket at man må ha fullstendig HLA-match med donoren? Vil man ikke ellers få et ikke fungerende T-celleforsvar pga selv-MHC-restriksjon?
Hei igjen
Takk for hyggelig tilbakemelding! Og takk også for et glimrende spørsmål.
Du har helt rett i at det i utgangspunktet virker ulogisk at en fremmed persons thymus, med HLA-molekyler (altså MHC som er det generiske navnet på disse molekylene) som avviker fra resten av kroppen, kan utdanne T-celler som fungerer normalt i kroppen.
Jeg tror ikke man ennå har full klarhet i hvorfor det fungerer likevel. Men det er to viktige forhold som bidrar til å forklare at T-cellene som utdannes i en transplantert thymus også gjenkjenner HLA-molekylene i resten av kroppen uten å hverken reagere for mye eller for lite.
Utdannelsen av T-cellene skjer i to trinn. Først må T-cellene få reseptorer som kan reagere på HLA-molekyler. Evnen til å gjenkjenne HLA er delvis allerede bestemt av genene som koder for T cellenes reseptorer. På tross av den store variasjonsrikdommen mellom HLA-molekyler er det altså også mange likheter mellom ulike HLA-molekyler.
Siden T-cellenes reseptorer er resultat av tilfeldig stokking av genbiter, er det første trinnet i utdanningen først og fremst å sjekke at denne tilfeldige stokkingen har gitt T-cellen en reseptor som i det hele tatt klarer å gjenkjenne HLA-molekylene i thymus.
At T-celler kan reagere på fremmede HLA-molekyler vet vi jo også fra vanlig organtransplantasjon, der kroppens T-celler kan komme til å reagere kraftig på det nye organet hvis HLA-molekylene ikke er de samme som i kroppen ellers.
Det er derfor trinn 2 i utdanningen av T-cellene som blir viktigst for å forklare hvorfor thymustransplantasjon gir så godt resultat på tross av HLA-forskjellene. I trinn 2 av utdanningen skal T-cellene sjekkes for om de reagerer for sterkt på kroppens egne HLA-molekyler (og kroppens egne peptider som er bundet til HLA-molekylene).
Her er det ikke bare celler fra den transplanterte thymusen som er involvert, men også celler fra kroppen selv. Celler fra beinmargen flytter inn i thymus, og er med på å «presentere antigen» til de umodne T-cellene. Slik blir T-cellene også sjekket mot kroppens egne HLA-molekyler, og bare de som ikke reagerer for sterkt slippes ut i kroppen.
Hilsen AnneS
Tusen takk for raskt svar! Det ga veldig mening 🙂 hilsen Elisabeth