Surdeigsbaking er den nye «greia». Surdeig inneholder melkesyrebakterier som vokser og deler seg, og lever videre hvis de får tilført mer næring i en ny deig. I forhold til melkesyrebakterier er immunceller mye vanskeligere å dyrke i kultur. Jeg har nettopp lest den glimrende boken om Henrietta Lacks udødelige liv av Rebecca Skloot, og innsett at immunologer står i stor takknemlighetsgjeld til den fattige, svarte fembarnsmoren Henrietta Lacks. Takket være henne fikk forskerne endelig taket på hvordan celler kunne dyrkes i laboratoriet.
Immunforsvaret vårt består av celler som beveger seg ganske fritt i kroppen, fra blodet, ut i vevet og tilbake til blodbanen via lymfeårene. Det fine med dette er at immuncellene også kan hentes ut av blodet og studeres i laboratoriet. Nesten ingen andre organsystemer er like enkelt tilgjengelig for forskerne som immuncellene i en blodprøve. Veldig mye av den kunnskapen vi har om immunforsvarets funksjonsmåter baseres på undersøkelser av immunceller i kultur.
I første halvdel av forrige århundre foregikk det intense forsøk på å dyrke celler og vev fra mennesker i laboratoriet, såkalt vevs- eller cellekultur. Forskerne støtte på mange utfordringer, men den viktigste hindringen var at uansett hva de gjorde, døde cellene etter noen dager eller uker i kultur*. Etterhvert lyktes man med å isolere virusinfiserte celler fra mus som tilsynelatende var udødelige. Men fra mennesker, nei.
Boken om Henrietta Lacks forteller historien om verdens første udødelige cellelinje fra mennesker, HeLa cellene. I 1951 vokste de ut av en prøve tatt fra svulsten Henrietta hadde på livmorhalsen. Cellene vokste svært villig, og allerede etter noen dager var det klart at forskerne endelig hadde lyktes med å lage en udødelig cellelinje fra mennesker. HeLa celler er nesten like enkle å dyrke som melkesyrebakterier i surdeig. Så lenge de har det varmt nok og får tilført næringsstoffer, deler de seg hver dag.
HeLas viktigste bidrag til å forstå hvordan immunsystemet fungerer, er at de gjorde det mulig å standardisere celledyrkningsteknikkene. Før HeLa var celledyrking omtrent som heksekunst. Hvert laboratorium dyrket sine egne celler i egne cellekulturmedier med magiske ingredienser som hønseplasma, navlestrengsblod og moste kalvefoster. Det var derfor umulig å sammenlikne resultatene fra ulike laboratorier. Takket være HeLa, kunne alle forskere jobbe med nøyaktig de samme cellene, og utveksle erfaringer om hvordan de best kunne dyrkes, fryses, tines og oppbevares over lengre tid. Dette la grunnlaget for all moderne cellebiologi, inkludert immunologi. Sannsynligvis har ingen enkeltperson bidratt mer til medisinsk forskning enn Henrietta Lacks.
Ingen fortalte Henrietta om cellene hennes som vokste så villig, eller spurte om hennes samtykke til å ta prøven. Hun døde bare få måneder etter at prøven ble tatt. Først 20 år etter fikk familien den sjokkerende opplysningen at cellene hennes fortsatt var i live i tusenvis av laboratorier verden over. Boken om hennes udødelige liv er derfor også hisorien om hvordan forholdet mellom forskere og forsøkspersoner og deres familier har utviklet seg siden Henriettas tid. Filmen om hennes liv er på vei.
Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 26. januar 2013
* Vi vet nå at normale celler bare har en begrenset mulighet til å overleve i kultur, fordi hver celledeling fører til en liten forkorting av kromosomenes ender (telomerer). Det er derfor ikke mulig å holde normale celler, inkludert immunceller, i kultur for mer enn et begrenset antall celledelinger. Det vil i praksis si noen uker.