I dag åpner Den norske filmfestivalen. For første gang på mange år er jeg ikke i Haugesund denne siste helgen i sommerferien og ser åpningsfilmen sammen med gode venner. I stedet er jeg hjemme og forbereder vitenskapelig møte i Henningsvær neste helg.
Filmfestivaler og vitenskapelige møter har mye til felles. Men der viktige filmfestivaler får bred dekning i allmenne media i Norge, er vitenskapelige møter som oftest en godt bevart hemmelighet for alle andre enn dem som er eller kunne ha vært deltagere på møtene, selv når møtet foregår i Norge.
Helt fra immunologiens aller spedeste barndom på slutten av 1800-tallet har forskerne møttes på internasjonale møter og lagt fram sine nyeste resultater. For forskere er slike møter minst like viktige som filmfestivaler er for filmfolk. Møtene har bidratt til å etablere ny kunnskap og utvikling av felles begreper og en felles forståelse av immunologi som fag.
De vitenskapelige møtene har mange likhetstrekk med filmfestivaler: I hovedprogrammet på en stor internasjonal filmfestival presenteres nye filmer laget av de største og viktigste regissørene. Ofte er disse regissørene internasjonale superkjendiser, og de har mange dyktige medarbeidere som bidrar til at regissørene klarer å lage så gode filmer som de gjør.
På samme måte har vitenskapelige møter et hovedprogram der de største og viktigste forskerne holder foredrag der de presenterer sine nyeste resultater. Disse forskerne er ofte superkjendiser i fagmiljøet og har mange dyktige medarbeidere som bidrar til at forskeren får fram så mange nye og viktige forskningsresultater.
Men vitenskapelige møter kan bli for store. En viktig grunn til å delta på vitenskapelige møter er å kunne treffe dyktige forskere i samme fagfelt, for å hente inspirasjon, lære nytt og kanskje «pitche» ideer til nye forsøk eller samarbeid. De beste møtene jeg har deltatt på er derfor små og gjerne lagt litt utenfor allfarvei, slik at alle som deltar faktisk er tilstede og tilgjengelige under hele møtet.
Dette er en viktig grunn til at jeg for tredje gang på ti år har påtatt meg å arrangere et vitenskapelig møte i immunologi i Henningsvær i Lofoten. I år er temaet hvordan gener påvirker aktivering av immunceller og hva dette kan bety for utvikling av autoimmune sykdommer. Noen av de største forskningsstjernene innenfor feltet kommer. En av dem er Peter Parham, som blant annet forsker på hvorfor det fnnes så mange ulike HLA-varianter. En annen er Antonio Lanzavecchia som undersøker dannelsen av antistoffer knyttet til infeksjoner og autoimmunitet.
I tre dager skal 80 forskere i immunologi og genetikk fra hele verden være samlet i Festiviteten i Henningsvær. Vi skal høre om de aller nyeste forskningsresultatene og diskutere hva som er den mest lovende veien videre for å forstå hvorfor noen får autoimmune sykdommer og kreft, mens andre med de samme genene ikke blir syke.
Noe av tiden i Henningsvær vil bli brukt til utendørs aktiviteter, som fisketur eller fjelltur, der diskusjonene vil fortsette i mer uformelle former. På vei opp til Glomtinden eller ut på fiskefeltet vil det bli knyttet kontakter som vil åpne for «nye ideer, nye løsninger» og mulige framtidige forskningssamarbeid.
Så selv om jeg går glipp av «Bølgen» i Haugesund i dag, blir de neste dagene fullpakket med nye og spennende forskningsresultater, og samvær med noen av verdens beste forskere. Noe av det vi kommer til å høre om, vil jeg etter hvert også skrive om her på bloggen.
Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 16. august 2015, sist redigert 4. januar 2023