Gamle anatomer

Jeg har levd med gamle anatomer siden studiedagene. Da detaljene i menneskekroppen ble utforsket på 18- og 1900-tallet, trengte man navn på det man så. Slik fikk mange celler og strukturer med ukjent funksjon navn etter sin oppdager. Nå som jeg selv underviser, gir det en spesiell glede å kunne forklare hva cellene gjør og ikke bare minne om den gamle anatomen som først fant dem.

Langerhans oppdaget sine celler i 1868, mens han fortsatt var student. Langerhanscellene finnes i overhuden, det vil si i den delen av huden som lager taket i vannblemmen, hvis man skulle være så uheldig å få et gnagsår. Langerhansceller er stjerneformet og strekker sine armer ut i alle retninger mellom de egentlige hudcellene. På grunn av formen trodde Langerhans at de var hudens nerveceller. Først ganske nylig har vi lært at disse cellene fungerer som vaktposter i immunforsvaret. Nå kalles de like gjerne dendrittiske celler, etter det spesielle utseendet.

Når mikrober trenger igjennom huden, vil Langerhanscellene fange dem inn og spise dem på samme måte som makrofager gjør. Dette fører til at Langerhanscellene blir aktivert. De trekker inn fangarmene og beveger seg ut av huden og innover i kroppen til lymfekarene for å dra til nærmeste lymfeknute. Her vil de vise fram biter av mikroben til forbipasserende T-celler og dermed sette igang en immunreaksjon.

Det er ikke bare i huden vi har dendrittiske celler. Vi har slike celler i tilknytning til alle deler av kroppen som kommer i mer eller mindre direkte kontakt med miljøet, som lungene, urinveiene, skjeden og tarmen. I tillegg finnes det dendrittiske celler i immunsystemets egne organer: lymfeknuter, milt og thymus.

Dendrittiske celler er profesjonelle antigenpresenterende celler som er i slekt med makrofagene. Men der makrofagene er stedbundne og satt til å ivareta mange oppgaver knyttet til renovasjon av bakterier og døde celler, er de dendrittiske cellene sterkt bevegelige og med én eneste oppgave, å fange inn og presentere mikrober for T-cellene. De ferske, naive T-cellene er på konstant vandring rundt i kroppen fra blod til vev til lymfe og tilbake til blod. Men siden det i utgangspunktet er svært få T-celler som kan reagere på én bestemt mikrobe eller antigen, er det svært liten sjanse for at en ustimulert T-celle skal klare å finne fram til den ene eller de få antigenpresenterende cellene i vevet som presenterer akkurat det T-cellen reagerer på. Ved at både T-cellen og den dendrittiske cellen møter opp på samme sted i lymfeknuten, øker sjansen sterkt for at T-cellen skal oppdage «sin» mikrobe.

Langerhansceller som begrep er stort sett erstattet med dendrittiske celler. Men Langerhans har også fått navnet sitt knyttet til en annen en struktur i kroppen, Langerhans øyer i bukspyttkjertelen. Dette er grupper av celler som lager hormoner som regulerer blodsukkeret. Det er ikke helt uvanlig at immunforsvaret ved en feil går til angrep på de insulinproduserende cellene i disse øyene. Det fører til type 1 diabetes. Hvordan dette kan skje, skal jeg komme tilbake til ved en senere anledning.

Så selv om Langerhansceller er på vei ut av vokabularet, har vi fortsatt ikke noe bedre ord for Langerhans øyer. De gamle anatomene er det ikke så lett å bli kvitt.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 30. mars 2013