I helgen så vi filmen «Spise. Sove. Dø», der tenåringen Rasja får prøveansettelse som omreisende selger. Problemet er at hun mangler førerkort. Hun klarer seg likevel fint som sjåfør, inntil sjefen spør om å få se førerkortet hennes. På vei hjem fra kinoen diskuterte vi hva som trengs for å være en god sjåfør, og ble enige om at det er hverken nødvendig eller tilstrekkelig med førerkort.
Mange pasienter med en autoimmun sykdom har arvet bestemte HLA-gener fra den ene eller begge foreldrene. For eksempel har pasienter med multippel sklerose (MS), som rammer hjernen og ryggmargen, ofte arvet gener for HLA-DR2 mens pasienter med type 1 diabetes ofte har HLA-DR4 og de fleste pasienter med cøliaki har gener for HLA-DQ2.
Sammenhengen mellom HLA-molekyler og sykdom ble oppdaget på begynnelsen av 1970-tallet. Da det på slutten av 1980-tallet ble mulig å undersøke genene for HLA-molekylene, viste det seg at pasienter med autoimmune sykdommer hadde nøyaktig de samme HLA-genene som friske. Den eneste forskjellen var at noen bestemte HLA-gener var vanligere blant pasienter enn blant friske.
Dette minner altså om sammenhengen mellom førerkort og kjøreferdigheter. De fleste gode sjåfører har førerkort, men ikke alle med førerkort er en god sjåfør. Førerkort er altså hverken nødvendig eller tilstrekkelig for å være en god sjåfør. I tillegg trengs det både genetiske faktorer som godt syn og evne til å skille høyre fra venstre og miljøfaktorer som tilgang til bil og kjøreopplæring.
På samme måte er HLA-molekyler hverken nødvendig eller tilstrekkelig for å utvikle en autoimmun sykdom. Ikke alle pasienter har de sykdomsassosierte HLA-molekylene, og mange friske har de samme HLA-molekylene uten noen gang å bli syk. I tillegg til HLA-molekylene trengs det også bidrag fra andre gener og fra miljøfaktorer, og kanskje også en porsjon uflaks.
For immunologer er sammenhengen mellom HLA-gener og autoimmune sykdommer en klar pekepinn på at disse sykdommene skyldes en T-celleavhengig immunreaksjon rettet mot noe i det organet som er rammet. Ved diabetes type I er dette de insulinproduserende cellene i bukspyttkjertelen. Ved MS er det ikke like klart hva som er målet for immunreaksjonen, men resultatet er uansett at cellene som lager isolasjonen rundt nervetrådene (det vil si myelinet) blir ødelagt.
For de fleste HLA-assosierte autoimmune sykdommene er mange viktige detaljer fortsatt ukjent: Det er stort sett uklart hvilke(t) kroppseget protein som er målet for immunangrepet. Det er også uklart hva som utløser at T-celler går til angrep på eget vev. Å forstå hvordan HLA-molekyler disponerer for sykdom, er derfor fortsatt ett av de store uløste spørsmålene for immunologer. Hvorfor er dette viktig?
For å vende tilbake til Rasja og hennes manglende førerkort: Vi vet mye om hva som skal til for å bli en god sjåfør. Det viktigste vi kan påvirke er miljøfaktorene opplæring og mye øvelse. Siden de med førerkort både har fått opplæring og mulighet til å øve mye, er det også i denne gruppen vi finner høyest andel av gode sjåfører. Tilsvarende trenger vi å forstå hvordan HLA-gener og miljø sammen bidrar til utvikling av autoimmune sykdommer. Det vil også gjøre det mulig å påvirke samspillet for å forebygge eller behandle disse sykdommene.
Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 9. mars 2013