Fett nok!

En av mine største leseopplevelser som ung student er kapitelet om biologiske membraner i Stryers biokjemi. Teksten handler om hvordan cellenes yttergrense er bygget opp. Løsningen er like genial som enkel: Såpe!

Jeg ble så begeistret at jeg gav bort et eksemplar av boken til en venninne, Stryer var jo minst like spennende som en krimroman! Men hva har det med immunforsvaret å gjøre?

Celler

Kroppen består av noen milliarder celler. Cellene i kroppen kan tenkes på som et lite samfunn, der de ulike oppgavene er fordelt mellom medlemmene.

En viktig funksjon er å forsvare samfunnet mot inntrengere og fiender, og det tar immunforsvarets celler seg av. Disse cellene opererer i høy grad hver for seg, og jeg synes det er vanskelig å snakke begeistret om immunforsvaret uten å snakke om hva enkelt-celler er istand til å gjøre.

For eksempel kan immuncellene snakke med hverandre, ta på hverandre, spise hverandre, drepe hverandre og bevege seg ut av blodkarene og inn mellom alle de andre cellene i kroppen for å sjekke at alt står bra til. Så hvordan ser en celle ut? Hva består den av sånn helt ytterst?

Cellenes yttergrense

Yttergrensen må være enkel, stabil og tillate kommunikasjon fra omverdenen til cellens indre. Både inne i og utenfor cellen er det mye vann. Vannmolekylet H2O er litt elektrisk ladet. Det betyr at også stoffer som skal være stabilt blandet med vann, må ha en liten elektrisk ladning.

Fett har ingen elektrisk ladning. For å vaske bort fett trenges det derfor såpe. Såpemolekylene er fettaktige i den ene enden, og elektrisk ladet i den andre, og kan derfor blandes i både vann og i fett. .

Et dobbelt lag såpe

Og nå kommer jeg til poenget: Cellenes yttergrense er laget av et dobbelt lag med såpe.

Såpemolekylene er ordnet sånn at de fettaktige delene vender inn mot midten av det doble såpelaget, mens de elektrisk ladete endene stikker ut mot vannet på innsiden eller utsiden av cellen.

Denne ordningen gir en stabil hinne, eller membran som utgjør cellenes ytre begrensning.

Såpehinnen gjør at proteiner enkelt kan festes i membranen, og sikre informasjonsoverføring mellom utsiden og innsiden av cellen. Såpehinnen er i tillegg «flytende», slik at proteiner festet til i cellemembranen i prinsippet kan flytte seg fritt i såpehinnens plan.

Løsningen er så genial at den samme type såpehinne også brukes til å lage en rekke små organer inne i cellen.

Og det er så enkelt at selv barn kan lage noe liknende: Såpebobler.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 18.09.12, sist oppdatert 17.03.2020