Morgenen etter Melodi Grand Prix angrer jeg alltid litt på timene foran skjermen. Min favoritt kom heller ikke til gullfinalen. I halvsøvne surrer jeg sammen to av sangene med det siste jeg leste før jeg sovnet. Hvordan oppdager celler i et cellesamfunn at noen av dem er skadet? Slik er det: «Feel da fire»!
For dem som ikke så programmet, her er min #nrkmgp-betennelses-medley:«Into the fire«: Når kroppen skades, oppstår det betennelse eller inflammasjon. På latin kalles prosessen «inflammare», å sette i brann. I noen dager nå har jeg lurt på hvordan dette skjer, i sin aller enkleste form.
Flercellete organismer består av celler som samarbeider og som har samme opprinnelse. Det vil si at en enkelt celle har delt seg gjentatte ganger og gitt opphav til alle de ulike cellene som organismen består av.
For at organismen skal overleve er det kritisk nødvendig at cellene samarbeider. Hvis en av cellene skades, kan det true hele organismen. Det har derfor vært helt avgjørende for utvikling av flercellete organismer, og dermed livet slik vi kjenner det, at celleskader kan oppdages og repareres.
Jeg liker å tenke helt enkelt og prinsipielt: En flercellet organisme kan bestå av bare noen få celler. I en slik organisme vil alle cellene ha kontakt med omverdenen og med hverandre. Cellene vil være omtrent like store, og de holdes sammen av cellekontakter, der stoffer kan passere. Yttergrensen til cellene er alltid en dobbel lipidmembran. Den er sårbar og kan skades.
«Feel da fire»: Hvis en celle i en organisme blir stresset eller skadet, vil de andre cellene kunne merke det på minst tre måter: 1) Gjennom endret mekanisk strekk i cellemembranen. Den skadete cellen trekker mer (eventuelt mindre) på de andre cellenes cellemembran. 2) Kontaktpunktene mellom cellene endres, så utveksling av stoffer mellom cellene blir annerledes. Det kan blant annet bety endret elektrisk strøm mellom cellene. 3) En skadet celle kan føre til at de andre cellene får uvant kontakt med stoffer i miljøet, for eksempel vann med annen saltkonsentrasjon enn det som er inne i cellen.
Disse helt grunnleggende mekanismene eksisterer fortsatt i våre kropper, selv om betennelsesreaksjonen gjennom utviklingen er blitt en svært sammensatt samling av ulike måter kroppen håndterer skade på. Her er et eksempel:
Ved skade av en av kroppens overflater, for eksempel slimhinnen i luftveiene, er det ikke bare de nærmeste overflatecellene som reagerer. Signalene som aktiveres av skaden påvirker også de små blodkarene i det skadete området. Signalene fører til at hvite blodlegemer (nøytrofile granulocytter) vandrer ut av blodkarene mot skaden. Her bidrar de til å hindre eventuelle bakterier i å spre seg og til å reparere skaden.
«Feel da rush«: Ved å fargemerke celler kan vi nå ved hjelp av mikroskop se direkte hva som foregår i levende vev. Videoen til Tim Lämmerman viser hvordan de grønne nøytrofile granulocyttene som allerede finnes i vevet (de ble sprøytet inn av Tim tre timer tidligere) reagerer når det lages en ny, steril skade i nærheten. Først virrer cellene litt rundt, men etter at de første granulocyttene har funnet skadestedet, sender de egne signaler som får også granulocytter lengre borte til å bevege seg mot skaden. I løpet av mindre enn en time er det en sverm av granulocytter på stedet.
For å si det med Kalas: Granulocyttene «feel da rush»:
I feel da rush in my body, see me movin’
Feeling happy, baby, watch me when i’m groovin’
‘Cuz every day, every night, I’m on fire
I got this feeling, I wanna take it higher
—–
Takk til Stage Dolls (Into the fire) og Freddy Kalas (Feel da rush) for inspirasjon. Tim Lämmermans video er opprinnelig publisert i Nature i 2013.
Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 28. februar 2016