(English version of this blogpost here)
I 1845 emigrerte en gruppe nederlendere til Sør-Amerika, og grunnla en koloni i Surinam. To uker etter ankomst døde 180 personer av tyfoidfeber. To år etter døde ytterligere 37 av gul feber. Mer enn halvparten av nederlenderne i Surinam døde i de to epidemiene.
Over hundre år etter, i 1979, begynte blodbanklegene i Nederland å nøste i mysteriet. Var det tilfeldig hvem av innvandrerne som overlevde? Hvis ikke, hva hadde beskyttet dem? 4. generasjons innvandrere til Surinam ble sammenliknet med nederlandske blodgivere. De fleste av testene viste ikke forskjell mellom innvandrerne og nederlenderne. Men en test pekte seg ut: HLA-B7 som finnes hos mange i Nederland, var nesten borte hos etterkommerne i Surinam. Mens HLA-B35, som er sjelden i Nederland fantes hos ganske mange av 4. generasjons nederlendere i Surinam.
Hva er spesielt med HLA-B7 og HLA-B35? De hører til HLA-molekylene som finnes på alle kroppens celler, og de fungerer som en slags oppslagstavle for immunforsvaret. Når Securitasvaktene går sine runder, scanner de strekkodene ved kontrollpostene, for å signalere at alt er iorden. På samme måte sjekker immunforsvarets T-celler at alt står bra til ved å kontrollere at cellenes HLA-molekylene ikke inneholder noe nytt og uventet. Oppdager T-cellene noe nytt, blir cellene som er anderledes angrepet og fjernet, siden de kan utgjøre en trussel mot kroppens helsetilstand.
HLA-molekylene er spesialisert til å binde korte biter av andre proteiner, være seg fra kroppen selv eller fra en mikrobe. De utallige variantene av HLA-molekyler som finnes skiller seg fra hverandre i evnen til å binde bestemte proteiner. Hver og en av oss har ikke mer enn noen få bestemte HLA-molekyler som vi har arvet fra våre foreldre. Det betyr at hver enkelt av oss vil ha ulik evne til å vise fram biter av mikrober til T-cellene i kroppen.
Blant nederlenderne i Surinam, var de som hadde HLA-B7 dårligere stilt enn de andre, mens de få som hadde HLA-B35 overlevde de to epidemiene. HLA-molekylene er åpenbart viktige for at immunforsvaret skal oppdage mikrober i kroppens celler. Det finnes likevel påfallende få eksempler på at visse HLA-molekyler gir mer effektiv beskyttelse mot infeksjoner.
Blogginnlegg av Anne Spurkland, 30.8.12
3 svar til “Døden i Surinam”
Hi Anne,
Veldig informativ historie. gjorde overlevde Nederlenderne i Surinam utvikle lignende isoform av B-35 eller annen?
Hei igjen
Hyggelig at du likte historien. Noen av de Nederlenderne som overlevde epidemiene i Surinam hadde HLA-B35. Sannsynligvis gav HLA-B35 bedre beskyttelse fordi dette HLA-molekylet var bedre egnet til å presentere de peptidene som de aktuelle mikrobene hadde. HLA-gener forandrer seg ikke fra generasjon til generasjon, så det er de samme HLA-B35 som finnes hos nederlenderne i Surinam i dag som for 150 år siden.
Anne S
[…] Blogpost by Anne Spurkland 25th November 2014 Originally published in Norwegian 30/08/12 […]