Ballonglek

Da barna var mindre, la jeg mye arbeid i å arrangere morsomme bursdagsselskaper. Én av flere aktuelle leker var ballongleken. Den går ut på at alle får en ballong knyttet til foten. Så gjelder det å sprekke de andre sin ballong uten å få ødelagt sin egen.

Det medfødte immunforsvaret leker ballongleken hele tiden. Det gjelder å sprekke fremmede celler som kommer inn i kroppen uten å ødelegge egne celler. Barns ballonglek er egentlig en litt blek metafor. En sverm av blodtørstige mygg som stikker hull på alt er et mer passende bilde. Dette er ett av de aller eldste forsvarssystemene vi har. Det kalles komplementsystemet fordi det ble oppfattet som et tillegg til antistoffenes funksjon da det i sin tid ble oppdaget. Systemets «default»-innstilling er å lage hull i alle cellemembraner. Slike hull er like ødeleggende for en celle som et nystukket hull er for en oppblåst ballong. For at dette skal fungere, må selvsagt egne celler være beskyttet av «myggmiddel» så de ikke blir stukket, de også.

Når vi kutter oss i fingeren, er komplement det aller første forsvaret som møter bakterier som kommer inn i såret, og ofte kan det være nok til å stoppe infeksjonen. Komplementsystemet består av omtrent 20 ulike proteiner, som finnes i blodet og som hovedsakelig produseres i leveren. Komplementproteinene er normalt «sovende», men kan raskt bli «vekket» til aktivitet av hverandre. Aktivering av disse proteinene kan sammenliknes med et fyrverkeri. En liten glo kan antenne en hel kaskade av aktiverte gnister. Når komplementkaskaden settes igang, utvikler den seg omtrent så fort som en påtent nyttårsrakett, og sluttresultatet er tallrike hull i cellemembranen.

Når komplementsystemet ikke lager hull i våre egne celler, er det fordi cellene våre har effektive beskyttelsesmekanismer. Fra naturens side er det lettere å lage et robust vern mot eget komplementsystem enn å finne opp effektive systemer for å lage hull bare i fremmede celler som man ennå ikke har møtt.

At komplementsystemet er effektivt, viser erfaringene som ble gjort da man første gang forsøkte å transplantere et grisehjerte til en ape. Håpet var selvsagt at grisehjerter kunne brukes til mennesker. Men bare minutter etter at apens blodforsyningen var koblet til grisehjertet, var hjertet ødelagt og svart. En viktig grunn var at grisehjertets celler ikke hadde beskyttelse mot komplementproteinene i apens blod, og cellene ble derfor straks gjennomhullet av komplement. Håpet om å kunne bruke gris som organdonor for mennesket er ikke oppgitt, men det krever utvikling av griser som blant annet er genetisk tilpasset menneskets medfødte immunforsvar.

Som barneselskaparrangør for to barn ble jeg etterhvert god til å variere innholdet i selskapene fra år til år, uten likevel å bytte ut grunnelementene for hver gang. Ballonger kan for eksempel utnyttes på mange måter. Det er ikke alltid nødvendig å sprekke dem for å ha det gøy med dem. Slik er det med immunsystemet også. Elementer av komplementsystemet blir brukt til mer enn å lage hull, og reglene for hva startskuddet for hullene skal være, kan også variere. Dette kommer jeg nok tilbake til senere på bloggen.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, skrevet 1.november 2012