Plettfrie budeier

I sommer har Tine meierier lansert stølsmelk fra Valdres, melk fra kuer på sommerbeite i fjellet. Glade kyr på sommerbeite får meg til å tenke på budeier. De har sin del av æren for at kopper nå er erklært utryddet i verden.

Kopper var en fryktet sykdom, og har vært årsak til mange store epidemier. Sykdommen skyldes en virus, som gir feber og etterhvert pussfylte blemmer over hele kroppen. Dødeligheten var høy, og de som overlevde fikk vanligvis stygge arr i ansiktet, og mange ble blinde.

Koppesmitte forutsatte nær kontakt med pasienter, som er smittsomme helt til sårene har tørket og skorpene falt av. Fordi det var så lett å se hvem som hadde hatt sykdommen tidligere, var det godt kjent at man aldri fikk kopper mer enn en gang i livet. De som selv hadde overlevd fikk derfor ofte satt til å pleie de syke. Folk oppdaget også at det var mulig å forebygge kopper ved å pådra seg smitten på en kontrollert måte. I Kina sniffet de pulveriserte sårskorper inn i nesen, mens i Midtøsten og Afrika stakk de seg med nåler som først hadde vært dyppet i sårvæsken til en pasient med kopper.

Lady Montague, hustruen til den britiske ambassadøren i Konstantinopel på begynnelsen av 1700-tallet, var selv vansiret av kopper. Da hun fikk vite at kaukasiske småjenter ble inokulert med kopper, for å beholde sin skjønnhet som voksne til glede for den tyrkiske sultanen, ville hun at hennes egne barn skulle få samme behandling. Lady Montague fikk også det britiske hoffet interessert i metoden, og etter et vellykket forsøk på straffanger, ble flere medlemmer av kongehuset innokulert.

Det var en viss risiko forbundet med innpoding av kopper. Av og til var det noen av de innokulerte som døde, og det hendte også at behandlingen startet en ny koppeepidemi . Men dødeligheten var vesentlig lavere enn når man ble smittet av kopper på naturlig måte. Innpoding med kopper ble derfor ganske vanlig i Europa. En av dem som ble innokulert i 1757 var den foreldreløse engelske 8-åringen Edward Jenner.

Både sårvæske fra kukopper og kopper kan brukes for å beskytte mot kopper.  Jenner viste at innpoding med kukopper (=vaksine) var mye mindre farlig og gav like god beskyttelse.

Både sårvæske fra kukopper og kopper kan brukes for å beskytte mot kopper. Jenner viste at innpoding med kukopper (=vaksine) var mye mindre farlig og gav like god beskyttelse.

Som voksen arbeidet Edward Jenner som distriktslege. På landsbygda var det velkjent at budeier som hadde hatt den mye mindre alvorlige sykdommen kukopper aldri fikk kopper. Jenner begynte derfor å lure på om kukopper kunne brukes til innokulering i stedet for kopper. I mai 1796 fikk han muligheten til å prøve, da han traff budeia Sarah Nelms som hadde ferske kukopper på hånden. Jenner innokulerte 8-åringen James Phipps med materiale fra Sarahs kukopper. Gutten fikk litt feber, ubehag i armhulen og dårlig matlyst, men etter 10 dager var han fin igjen. I juli samme år innokulerte Jenner James på nytt, men nå med kopper. Ingen ting skjedde, og Jenner konkluderte med at James var blitt beskyttet mot kopper på samme måte som budeiene.

Jenner kalte denne behandlingen “vaksine”, fordi kukopper kalles “vaccinia” på latin (ku på latin er “vacca”). De neste årene brukte Jenner på å samle støtte for at kukopper og vaksine beskyttet mot kopper, og på å sende vaksine til sine kolleger og alle andre som ba om å få det tilsendt. Vaksine ble raskt akseptert som et alternativ til innpoding med kopper. I 1840 hadde vaksinering helt overtatt i England og innokulering med kopper ble forbudt. I 1980 erklærte WHO kopper for utryddet i verden.

Vaksine som begrep er ikke lenger forbeholdt innpoding med kukopper, nå betyr det alle behandlinger som har som mål å stimulere immunforsvaret til å reagere på vaksinen og dermed beskytte mot sykdom. Men er du så heldig å få tak i en liter stølsmelk i sommer, kan du jo samtidig sende en vennlig tanke til de plettfrie budeiene som gav støtet til en medisinsk revolusjon.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, publisert 31. juli 2013

2 thoughts on “Plettfrie budeier

  1. Det siste tiåret har et transgent vacciniavirus (V-RG) blitt brukt for å utrydde rabies hos ville dyr i Vest-Europa. Dette viruset har et glykoprotein fra lyssaviruset og er nesten apatogent. V-RG blir lagt ut som oralvaksine i åter som spises av rovdyr som rev og vaskebjørn. (Vaskebjørn ble innført av nazistene og har vært et reservoar for rabies.) Danmark er nå det eneste landet i Vest-Europa som ikke er erklært fri for rabies. Vaccinia har hjulpet oss mot flere sykdommer enn kopper🙂

    • Hei igjen
      Takk for info. Du har rett i at vacciniaviruset har vist seg svært nyttig i utvikling av rekombinante vaksiner, nå som det ikke lenger er aktuelt å vaksinere mot kopper. En viktig egenskap ved vacciniaviruset er at det er svært stabilt, og dermed ikke krever spesielle lagringsforhold for å være effektiv. At det er mulig å vaksinere ville dyr ved hjelp av åte med rekombinant vaccinia er jo et godt eksempel på det. En annen fordel med vaccinia er jo at den har vært i bruk i så lang tid, at man har god oversikt over virkningen av vaksinen. Den gir sterk stimulering både av B-celler og T-celler, noe som ellers kan være en utfordring når man ønsker å lage nye vaksiner.
      Anne S

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s