Tippeselskapet

Jeg husker fortsatt skuffelsen da det i 2002 ble klart at mennesket ikke hadde mer enn 25 000 gener, omtrent like mange gener som en mus! Og med dette svært begrensete antall gener skal vi i tillegg til alt annet også klare å forsvare oss mot alle mulige ukjente inntrengere?

Immunceller må reagere på en hel rekke trusler som vi ennå ikke har opplevd. Det er umulig å vite på forhånd hva som skal komme, bortsett fra at det er forskjellig fra kroppen selv. Mulighetene er nærmest uendelige, så det er nesten helt usannsynlig at en enkelt hendelse vi kan ha forberedt oss på kommer til å skje.

Hva er det ellers som er uendelig lite sannsynlig, og som likevel av og til en sjelden gang er mulig å oppnå? Riktig gjettet: å vinne i Lotto. Istedet for at kroppen har utstyrt seg med et stort antall gener som kanskje, men bare kanskje vil komme til nytte, er det utviklet et slags tippeselskap for immungener. Tippeselskapet tilbyr spill (VDJ rekombinering) både for T-celler og B-celler og spillereglene er ganske like:

Tilfeldighetenes spill gir oss mange ulike immunreseptorer fra et lite antall genelementer

Basert på rene tilfeldigheter lager hver «wannabe» B- eller T-celle en reseptor som skal sitte på utsiden av cellen, og som består av to deler. Hver av delene er omtrent som en lottokupong, der fire genelementer (V, D, J og C) trekkes fra en begrenset samling av liknende genelementer og settes sammen med noen få tilfeldige «ekstratall». Tilsammen gir disse lottorekkene et svært stort antall forskjellige reseptorer skåret over samme lest. Men hver immuncelle får bare to lottokuponger og dermed en reseptor utlevert. T-celler og B-celler spiller ikke med de samme lottokupongene, og det gjør at reseptorene deres kan fylle ulike funksjoner.

Immunreseptorene på B- og T-celler har en oppbygning som gjør at de kan binde seg til andre molekyler mer eller mindre sterkt. Hvis bindingen er veldig sterk, utgjør det startskuddet for en immunrespons som har som mål å fjerne det som utløste responsen. Vi vil jo helst ikke fjerne kroppen selv, så det trenges mekanismer for å ta ut immunceller med immunreseptorer som binder sterkt til kroppens egne bestanddeler. Hvordan dette skjer skal jeg kommer tilbake til på bloggen ved en senere anledning.

Blogginnlegg av Anne Spurkland, 18.09.12

4 thoughts on “Tippeselskapet

  1. Hei Anne! Du skriver veldig godt og lettfattelig, og dette stoffet er veldig interessant. Jeg kan godt se for meg at dette kan bli lesing for hvermannsen, eller lærebok på lavere nivå. Derfor håper jeg at du vil fortsette å dele med oss alminnelige interesserte! Selv har jeg hatt flere «personlige møter» med T-lymfocytter: i min tidlige ungdom jobbet jeg som laboratorietekniker for Stig Frøland på Institutt for generell og revmatologisk immunologi, som det het den gang, da han tok sin doktorgrad om T-lymfocytter. Mange år senere fikk min datter leukemi (ALL) av T-celletype, og senere har vi begge fått diagnose cøliaki. Autoimmunitet er et spennende tema, men enda større for meg er mysteriet om hvorfor noen er mer sensitive enn andre for medisiner som cellegifter. Jeg lærte også mye i ALL-tida om at forskjellige typer antibiotika virker mot forskjellige typer bakterier, og at ingenting virker hvis det ikke finnes et aktivt immunapparat å samarbeide med, osv. Slik er det mange ting som er selvsagte for fagfolk, men som vi andre ikke tenker på … Vennlig hilsen Randi Nilsen

    • Hei igjen
      Hyggelig å høre at du synes dette er lettlest. Ambisjonen er å bruke så lite fagsjargong at det neppe vil fungere som lærebok, til det blir nok dette for upresist. Artig å høre at du har jobbet på IGRI, der var jeg også som student, men etter at SF var der. T-lymfocyttene (eller T-cellene) var vel bare så vidt oppdaget på den tiden du og SF studerte dem…:-) (ser fra Pubmed at hans første artikler kom på begynnelsen av 70-tallet). Vi har fått veldig mye mer kunnskap om immunsystemet siden da. Mysteriet hvorfor noen er mer sensitive enn andre mot cellegifter og medisiner tror jeg vi er i ferd med å nøste opp. Iallefall er det stor interesse for det, under overskriften «personlig medisin». Håpet er at gen-informasjon fra hver pasient vil fortelle legene på forhånd hvordan pasienten vil reagere på en bestemt dose medisin. Det vil forhåpentligvis gi mindre overdosering, og færre bivirkninger. Antibiotika virker nok uten et virksomt immunapparat også, men jeg kan være enig i at effekten kan bli vesentlig bedre hvis immunapparatet er med og hjelper til. Det er jo ofte ikke tilfelle hvis man er inne i en akkutt leukemi fase.
      Anne S

  2. Tilbaketråkk: Snusfornuftig | ImmunGlimt

  3. Tilbaketråkk: The lottery | ImmuneGlimpse

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s