Det store matfatet

Jeg er et omvandrende matfat. En storslått samling av energi og byggematerialer, rett og slett en gullgruve for andre levende organismer. Og da tenker jeg ikke på rovdyr, de støter jeg sjelden på. Det er for de utallige mikrobene som omgir meg hele tiden at jeg er en kjemperessurs.

Noen mikrober har allerede funnet seg godt til rette på og inne i kroppen min. Der har de etablert et vellykket samboerskap med meg. Jeg merker lite til disse mikrobene og kan selvsagt ikke se dem med det blotte øye, men de er nyttige. For eksempel kan bakteriene i tykktarmen bryte ned mat som fordøyelsesenzymene våre ikke har klart å bryte ned. Det gir litt ekstra utnyttelse av maten, sånn helt på tampen av fordøyelsen. Til gjengjeld får bakteriene tilgang til energi og næringsstoffer til eget bruk fra meg og maten jeg har spist.

Men i tillegg til disse samarbeidsvillige bakteriene, finnes det en stor mengde andre mikrober som også gjerne vil ha en del av meg og som kroppen min slett ikke har inngått noen samarbeidsavtale med. Hvis slike mikrober slipper til, vil de raskt kunne overta kroppen, på min bekostning. Det er for å hindre at dette skjer at jeg har et immunsystem, som er innstilt på å oppdage og eliminere alle farlige mikrober.

Den store utfordringen i dette katt og mus-spillet er at mikrober har en svært mye kortere generasjonstid enn meg. Det er altså tiden det tar for at en organisme skal forplante seg og få avkom. En typisk bakterie har en generasjonstid på 20-30 minutter, mens mennesker typisk har en generasjonstid på 15-20 år! Det vil si at på noen få timer eller dager har én bakterie gitt opphav til et stort antall nye bakterier, mens vi fortsatt er den samme gamle.

Hver gang en organisme deler seg, vil arvestoffet bli kopiert, slik at avkommet får en full kopi av mor-organismens gener. I forbindelse med kopieringen kan det av og til skje en liten feil, så kopien ikke blir nøyaktig lik. Slike mutasjoner vil ofte være uheldige og gjøre at avkommet blir mindre levedyktig, men noen ganger vil en mutasjon gi et bedre tilpasset avkom. Med en generasjonstid på 20 minutter har mikrober ganske god mulighet for raskt å teste ut ulike mutasjoner, som kanskje gjør det enklere å få tilgang til matfatet jeg representerer. Jeg på min side, må klare meg med de genene jeg har.

Når jeg kan skrive denne bloggposten og drodle om meg selv som matfat for millioner av ulike mikrober, er det fordi jeg er et direkte resultat av alle generasjonene før meg som overlevde mikrobenes forsøk på å overta matfatet de representerte, og som fikk barn som også overlevde og selv fikk barn osv osv.

Sporene etter denne evige dragkampen mellom mikrobene og oss finnes i immunforsvaret. Immunforsvaret kan best forstås som det foreløpige sluttresultatet i alle levende organismers kontinuerlige dragkamp om ressursene. Det er bare vi virveldyr som har et immunforsvar som tilpasser seg omgivelsene individet lever i. Men alle levende celler, til og med bakterier, har ulike former for forsvar som beskytter mot invasjon av mikrober, og som er så robust at mikroben vanskelig slipper under radaren ved hjelp av mutasjoner.

De siste årene har vi fått mye mer innsikt i hvordan immunforsvaret har løst ulike utfordringer som trusselen fra mikroorganismene representerer. Det er rett og slett fascinerende fortellinger om hvordan Goliat med en generasjontid på 20 år har utviklet forsvar mot David med en generasjonstid på 20 minutter.

Bloggpost av Anne Spurkland, publisert 7. juni 2013